Bokas tittel og forfatter
«Sjøormen i Essex» av Sarah Perry.
Bokas særtrekk og handling
«Sjøormen i Essex» er en gotisk roman med handling lagt til London og Essex i 1893.
Vi møter Cora Seaborne. Hun har nettopp blitt enke, og føler seg endelig fri etter et kaldt og kjærlighetssløst ekteskap. Cora forlater London til fordel for landsbygda i Essex. Sønnen Francis reiser sammen med henne.
I den lille landsbyen Aldwinter, i utkanten av sjø- og myrområdet Blackwater, skjer det uhyggelige ting. Både dyr og mennesker blir funnet druknet eller med brukket nakke nede ved sjøen. Rykter om at den mystiske sjøormen er tilbake skaper massehysteri blant beboerne i landsbyen.
Cora tiltrekkes av mytene om sjøormen og bestemmer seg for å finne den. Hun mener at mysteriet helt sikkert har en logisk, naturvitenskapelig forklaring. Pussig nok får hun hjelp og selskap i den lokale presten William Ransome. I møtepunktet mellom de to møtes tro og vitenskap, mystikk og logikk, men tross ulikhetene trekkes de mot hverandre.
Utvalgt sitat fra boka
«Ingen av dem var sikre på hvem som først skygget for øynene mot den skinnende vannflaten og så hva som lå bakenfor. Ingen av dem husket å ha utbrutt eller sagt til den andre: «Se – se!», bare at begge plutselig sto som trollbundet på stien over saltmarsken og stirret østover. I horisonten, mellom det sølvskimrende vannet og himmelen, var det en stripe med blek og bomullsaktig luft. Inne i stripen var det en pram om seilte langsomt av sted på nedre del av himmelen, høyt over vannet. Det var mulig å skjelne de forskjellige delene av det mørkerøde seilet, som så t til å bevege seg i sterk vind; de så tydelig dekket, riggen og den mørke baugen. Prammen fortsatte videre, fløy for fulle seil, høyt over estuaret; den flimret og ble mindre, så gjenvant den størrelsen. En kort stund var det mulig å se bildet av den opp ned like under den, som om et stort speil var blitt lagt ut. Luften ble kjølig – rørdrummeren buldret – begge hørte at den andre var kortpustet, og det var ikke akkuart frykt de følte, men noe som minnet om det. Så forsvant speilet, og båten seilte videre alene. En måke fløy nedenfor det svarte skroget, over det skinnende vannet. Så dro en av det spøkelsesaktige mannskapet i et tau, eller slapp ankeret – fartøyet stanset opp, ble hengende taust, vidunderlig, i ro mot himmelen. William Ransome og Cora Seaborne, blottet for koder og konvensjoner, og sev for taleevne, sto der med hennes sterke hånd i hans: barn av jorden og overveldet av forundring.»
Min vurdering
Denne boka her har visst ligget på ymse bestselgerlister, vunnet priser og blitt sett på som en krysning mellom Charles Dickens og Bram Stoker. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt forstår hvorfor.
Hele utgangspunktet for denne historien er denne sjøormen som herjer i nærheten av en liten landsby i Essex på slutten av 1800-tallet. Tittelen hinter om dette, baksideteksten på boka lover oss sjøorm og romanens innledning legger an tonen for en skikkelig mørk, tåkekledd og mystisk sjøormroman. Men etter å ha lest boka ferdig føler jeg meg litt snytt. Vel er ideen om at det finnes en sjøorm, og massehysteriet rundt dette, sterkt tilstede i romanen – men selve sjøormen er fraværende. Det hintes om den, men for hvert hint følger raskt en naturlig forklaring. Og slik går det historien igjennom. Når en bok frontes så til de grader av sjøorm, så ønsker jeg i det minste å få et glimt av den i løpet av lesningen. Synes ikke det er for mye forlangt.
Sjøormen danner på en måte kun rammen om en helt annen historie. Nemlig den om Cora Seaborn og hennes nyvunnede frihet (etter mannens død) og en slags gryende fornyet kjærlighet til landsbypresten Willian Ransome. Problemet er bare at Ransome er gift. I tillegg blir hans kone en slags venninne for Cora. Det legges opp til intense følelser og intrige, men det blir lite ut av begge deler egentlig. Hvilket på en måte er en god ting (hyggelig å lese om forsåvidt hensynsfulle folk), men på en annen måte skaper det en litt flat historie.
Jeg følte aldri at jeg fikk helt taket på hovedpersonene. De ble litt endimensjonale for meg. Det gjorde at også relasjonene dem i mellom ble noe blodfattige. Den eneste relasjonen jeg opplevde en gnist i var det uventede og vakre felleskapet mellom prestens kone, Stella, og Coras sønn, Francis. Det lå noe rørende, gåtefullt og magisk over den sansen de to fikk for hverandre. Jeg skulle likt å lese mer om den relasjonen, og egentlig sett mer av den nerven i alle relasjonene i boka.
Boka presenteres som en mørk, gotisk spenningsroman. Jeg opplever den hverken som spesielt mørk eller spennende. Innledningen var spennende, men så flatet det helt ut. Jeg opplevde flere kapitler som ganske langtekkelige og savnet hele tiden den helt spesielle atmosfæren som skikkelig gotiske bøker har. Bram Stokers bøker nevnes som noe man kan sammenligne denne romanen med. Jeg kunne ikke ha vært mer uenig. Bram Stoker var en mester i å kreere virkelig mørke, skimrende vakre stemninger og scener. Det synes jeg er en mangelvare i denne boka. Det finnes glimt at det her og der, men boka som helhet kan ikke måle seg med Bram Stokers usedvanlige forførende skrekkatmosfære.
I tillegg synes jeg at sjargongen i denne romanen er altfor moderne til å gi en følelse av at handlingen foregår på 1800-tallet. Dette kan selvfølgelig være oversetters feil, men likevel.
Alt dette sagt så må jeg si at det ikke er noe i veien med det rent skrivetekniske i denne boka. Språket er fritt for floskler og klisjeer, og handlingen beveger seg i uventet retning. Alt dette er gode ting. Men kjemien uteble desverre for meg.
Det ser ut til at de aller fleste ser noe i denne boka som jeg ikke evner å se, så gi den en sjanse. Det kan være at du er en av dem som kommer til å elske denne historien.
Fakta
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50562-9
Originaltittel: The Serpent of Essex
Oversetter: Halvor Kristiansen
Utgivelsesår: 2016 (på norsk 2018)
Sideantall: 451
SanseNomaden 