Bokas tittel og forfatter
«Når tiden er inne» av Michela Murgia.
Bokas særpreg og handling
«Når tiden er inne» er en særpreget oppvekstroman med handling fra Sardinia på midten av 1900-tallet.
Vi møter jenta Maria, som seks år gammel blir fosterbarn til en eldre, barnløs syserske. Det virker som en god løsning for alle involverte, og Maria knytter sterke bånd til sin fostermor. Men fostermoren, Tzia Bonaria Urrai, har en rolle i landsbyen som Maria ikke kjenner til. Nattestid blir hun tilkalt i det skjulte for å hjelpe andre i landsbyen. Men med hva?
Er Tzia Bonaria accabadora – «hun som fullfører»?
Utvalgt sitat fra boka
«Første gang Maria merket at Tzia Bonaria forlot huset om natten, var hun åtte år gammel; det var midtvinters 1955, kort tid etter helligetrekongersaften. Hun hadde fått lov til å være oppe og leke helt til kirkeklokken slo Ave Maria, og da hadde Tzia Bonaria fulgt henne inn på rommet hennes, lukket skoddene slik at det ble tidligere mørkt, og fylt varmebekkenet med glødende kull og varm aske.
– Sov nå, for i morgen skal du tidlig opp på skolen.
Maria falt nesten aldri i søvn med det samme i denne kunstige fremkalte natten, og hun ble liggende i timesvis og betrakte skyggene i taket som de sluknende glørne kastet.
Hun sov heller ikke da det banket på porten og det lød en hviskende, opphisset mannsstemme som var for lav til at hun kunne dra kjensel på den. Hun lå helt stille under teppene i skjæret fra de rødlige skyggene og hørte tydelig bakdøra som ble åpnet, og Tzia Bonarias velkjente skritt som fjernet seg og etter noe få minutter kom tilbake igjen. Hun sto opp fra sengen, brydde seg ikke om det kalde gulvet under de nakne føttene og famlet seg frem i retning døren, men støtte mot nattpotten i mørket. Allerede før hun var kommet seg ut av rommet, ble Tzia klar over at hun var våken.
– Jentungen! kom det lavt og advarende fra mannen som sto i halvmørket i entreen.»
Min vurdering
«Når tiden er inne» er ei tynn, lita bok, men innholdet er stort. Jeg satte stor pris på å lese den.
Romanen byr leseren på mye. Boka er et interessant historisk portrett av et lite landsbysamfunn på øya Sardinia på midten av 1900-tallet. Den er en sterk oppvekst- og modningsroman. Og den tar for seg de store temaene livet og døden, og hvordan begge former oss på godt og vondt.
Jeg har ikke ofte vært borti bøker med handling fra Sardinia. Den italienske øya og landsbyen Soreni skaper en interessant geografisk og historisk ramme rundt historien om Maria. Landsbyen er et miniatyrsamfunn preget av gamle skikker, overtro, tro og kultur. Det offentlige er ikke tilstede på øya på samme måte som på fastlandet, og innbyggerne må i stor grad sørge for seg selv. Også i tilfellet adopsjon.
Maria er født inn i en svært fattig familie. Faren er død, og moren sitter igjen som enke med fire døtre. Maria er yngst. Løsningen adopsjon virker å være både vanlig og akseptert i landsbyen. Barna som adopteres bort kalles Filles de anima, sjelebarn. Det sies at de fødes to ganger, først av en kvinnes fattigdom, deretter av en annen kvinnes ufruktbarhet. Å være et fosterbarn skaper ingen spesielle reaksjoner i omgivelsene, men i Marias tilfelle er det litt annerledes. Hun er nemlig ikke fosterdatter til hvem som helst.
Accabadora – hun som fullfører – er en kvinne med en helt spesiell rolle i landsbyen. Der en jordmor hjelper et menneske inn i livet, hjelper accabadora et menneske ut av det. Hun minner mye om vår moderne tids «Death Doulas», ofte kvinner som hjelper et menneske videre når det ligger for døden. Men der en death doula kun er tilstede for å gjøre den naturlige dødsprosessen så trygg og behagelig som mulig, er en accabadora mer aktiv og fysisk delaktig i selve dødsfallet. Hun begår barmhjertighetsdrap.
Det er en interessant, følsom og dramatisk modningsprosess vi blir vitne til gjennom Marias oppvekst. Som liten ser hun sin fostermor som syerske, omsorgsperson og veilederske. Hun opplever Tzia Bonaria med barnets tillitsfulle øyne, men litt om litt begynner hun å forstå at et menneske kan romme så mye mer enn det vi først blir presentert for. Hun konfronteres med sin fostermors skjulte rolle, og tvinges til å ta innover seg at fostermoren er et selvstendig individ med både mørke og lyse sider, og med et kall og en livsoppgave det kan være vanskelig å forstå og å se skjønnheten i.
Historien er jordnært skildret. Språket er direkte, usentimentalt og skarpt tilhugget. Det ligger en iboende skjønnhet og varme bak ordene, og en stor respekt for temaene som tas opp, noe som gjør boka til en usedvanlig fin leseopplevelse. Jeg opplever bokas språk som et speilbilde av karakteren Tzia Bonaria. Hun er også direkte og usentimental, noen ganger krass og skarp, men alltid med en varm omsorg liggende på lur rett under overflaten.
«Når tiden er inne» er ei unik lita bok. Den er godt skrevet, historien er fascinerende og den tar opp et tema som er både tankevekkende og utfordrende. Jeg anbefaler den. 🙂
Fakta
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Pax
ISBN: 978-82-530-3920-6
Originaltittel: Accabadora
Oversetter: Tommy Watz
Utgivelsesår: 2009 (på norsk 2018)
Sideantall: 208
SanseNomaden 