Litteraturanmeldelse: «Codex» av Tom Egeland

Bokas tittel og forfatter
«Codex» av Tom Egeland.

Bokas særtrekk og handling
«Codex» er en teologisk thriller, og bok nummer åtte om arkeologen Bjørn Beltø.

Bjørn Beltø er tilstede da en gammel pavegrav litt utenfor Roma blir åpnet. I graven finner arkeologene Jesu tornekrone og en to tusen år gammel tekstsamling – en kodeks – som forteller en ganske annen historie om kristendommens tilblivelse enn den som er allment kjent.

Ikke lenge etter blir to av arkeologene funnet drept, og tornekronen og kodeksen meldt savnet. Bjørn Beltø forsøker å oppspore relikvien og det gåtefulle manuskriptet, samt avsløre hvem som står bak drapene.

Utvagt sitat fra boka
«Tornekronen…

Spøkte han med meg? Eller mente han det i fullt alvor?

Evangelistene Markus, Matteus og Johannes forteller alle historien om de romerske soldatene som spottet Jesus, slengte en purpurrød soldatkappe rundt ham og flettet en krone av torner som de presset ned på hodet hans. Hoiende og skålende hånte de ham med ordene: «Vær hilset, du jødenes konge!» Blødende fra de spisse tornene ble Jesus ført frem for Pontius Pilatus før han ble ført til Golgata og spikret til et kors for å dø.

«Forbløffende, hva?» sa professor William Windthorpe.
«Virkelig. Men hvorfor håper dere å finne tornekronen her?»
«Chifferet.»
«Men…» Jeg lette etter ord om hvor himmelstormende usannsynlig det hørtes ut å skulle finne Jesu tornekrone henslengt i en sarkofag i en kirkeruin utenfor Roma.
«Jeg skal snart forklare,» sa Windthorpe.»

Min vurdering
Tom Egeland og Dan Brown. Man kommer liksom ikke utenom det å sammenligne disse to. Bøkene om arkeologen Bjørn Beltø og professoren Robert Langdon befinner seg sjanger- og temamessig i det samme landskapet, og forfatterne bruker mange av de samme grepene for å bygge spenning og få historien til å bevege seg fremover.

For meg personlig har alltid Tom Egeland befunnet seg hakket over Dan Brown i spenning, innhold og kvalitet (med unntak av Dan Browns «Engler og demoner», som er et skikkelig fyrverkeri av en thriller). Med «Codex» opplever jeg at Tom Egeland har sunket ned på Dan Brown-nivå. Hvilket ikke betyr at «Codex» er dårlig, den er bare ikke fullt så skarp som jeg synes at Tom Egelands bøker har vært tidligere.

Alle ingrediense er i og for seg på plass. Det er historie, det er drama, det er et oppsiktsvekkende arkeologisk funn, det er en religiøs gåte, det er spenning, maktspill og et slags kappløp med tiden. Likevel fremstår, ihvertfall litt over halvparten av boka, som litt flat og treg. Jeg opplever det som at romanen mangler spenst og energi. Eller at forfatteren har lent seg litt for tungt på en oppskrift som har fungert før, eller kanskje føler seg litt fanget av oppskriften. Jeg vet ikke.

Når boka tar seg opp, og det gjør den noe over halvveis inn i handlingen, så tar den seg fint opp også. Energien, drivet og spenningen er tydeligere, og man føler seg engasjert som leser. Likevel er det ikke nok til å heve boka som helhet. Jeg står igjen med en litt småskuffet følelse etter å ha lest romanen.

På den positive siden så er de historiske og religionshistoriske elementene spennende og interessante – som alltid i Tom Egelands bøker. Og jeg liker de filosofiske tesene rundt kristendommens opphav i denne boka (selv om de fleste av svarene og konklusjonene er fiktive). Det er uansett berikende og tankevekkende å betrakte gamle religionshistoriske «sannheter» med nye øyne og fra en ny vinkel. Egeland bidrar til slike betraktninger i sine bøker, noe jeg setter stor pris på.

En helt allright Bjørn Beltø-bok altså, men ikke så stram og intens som tidligere utgivelser.

Fakta