Kort om litteratur, Litteratur, Litteraturanmeldelser

Kort om litteratur: Grøss, fantasy og norrøne guder

Kort om litteratur. Kilde: Pixabay.

I denne spalten, som jeg har valgt å kalle «Kort om litteratur», skriver jeg kortere anmeldelser av flere bøker i ett og samme blogginnlegg. Noen ganger leser jeg langt raskere enn jeg blogger, derfor er det praktisk å kunne ta unna køen av bøker som skal anmeldes gjennom en slik spalte.

«Ingvild og loftets hemmelighet» av Rune Sørlie

«Forsiktig titter hun rundt hjørnet på Rakkestua og ser utover gårdsplassen. Vannet siler fra panna, og hun kjenner at det risler nedover innenfor jakka. Hun går mot det gamle uthuset. Døra står og slår i vinden. En klissvåt, mager katt hopper frem fra en busk og skal til å krype inn i båtnaustet like bortenfor. Brått stopper den opp og vender seg sakte mot Ingvild. Hun skal akkurat til å gå bort til den når hun møter blikket dens og bråstanser. To store øyne lyser opp i den svarte, pjuskete pelsen før den raskt forsvinner inn i naustet.»

I denne barne- og ungdomsromanen får vi tre ting på én gang: En detektivhistorie, en spøkelseshistorie og lokalhistorie fra Stavern.

Vi møter de tolv år gamle venninnene Ingvild og Camilla. De befinner seg på ei hytte utenfor Stavern, da et skikkelig uvær velter innover kysten. Ingvild blir lokket ut av hytta av en svart katt og holder nesten på å bli blåst til havs. Redningsmannen er en merkelig, gammel mann, som forsvinner sporløst etter redningsaksjonen. Men katten vil ikke la jentene være i fred. Den dukker stadig opp i jentenes hverdag. Det virker etterhvert som om den ønsker å fortelle dem noe.

Venninnene får hjelp fra Ingvilds oldemor til å nøste opp en gammel historie fra det falleferdige Garnisonssykehuset i Stavern. Det de finner ut leder dem ut på en skikkelig skattejakt, som både er skummel og bittelitt farlig.

Noen forfattere ser ut til å holde litt igjen når de skriver for barn og unge. Jeg opplever at det er tilfellet med denne boka. Klassisk skumle elementer er absolutt tilstede i handlingen – som den mystiske, svarte katt, spøkelser osv – men de når ikke helt sitt potensiale som nifse elementer, synes jeg. Jeg tror det har noe med bokas atmosfære å gjøre. Boka er spennende, men ikke fult så skummel som den burde ha vært. Jeg forventet flere og større grøss, og en langt tydeligere skummel atmosfære.

Men, som sagt, boka er spennende den, selv om den ikke er superskremmende. Jeg så en annen blogger sammenligne den med de gode, gamle bøkene om Frøken Detektiv, og det kan jeg si meg enig i. En mystisk gåte som virker å kun være overnaturlig, og som plutselig viser seg å inneholde svært menneskelige og kriminelle ting er absolutt i Nancy Drews ånd. Dette velkjente preget er sjarmerende og gjorde boka til en småkoselig leseopplevelse.

Det mest interessante med denne romanen er den historiske biten. Lokalhistorie fra Stavern og omegn generelt, og det gamle Garnisonssykehuset i Stavern spesielt, er med på å gi boka særpreg og identitet. Det er tydelig at historie er noe forfatteren brenner for (han har bl.a. utgitt flere bøker om nettopp Staverns historie tidligere), det er noe som virkelig skinner igjennom i denne utgivelsen.

Boka er gjennomillustrert med fotografier fra Stavern og Garnisonssykehuset. Dette er med på å gi historien et troverdig preg. Likevel reagerte jeg litt på illustrasjonsfotografiene der bokas hovedperson er med. Ingvild skal være 12 år, men personen som spiller Ingvild på bildene virker veldig mye eldre. Alle henger seg sikkert ikke opp i akkurat det, men jeg gjør det. Det ødela litt for meg. Det ble litt rart, og stakk seg veldig ut.

Alt i alt ei helt ok bok. Litt sjarmerende, litt spennende. Historisk sett veldig interessant. Men ikke skummel så skummel som jeg syntes ei slik bok burde ha vært.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV forlag
ISBN: 978-82-8330-204-2

«Hels nidinger» av John Olav Oldertrøen

«- Nei, nok! sa Emilie og trakk til seg fingeren. Det samme gjorde de andre i tur og orden. Trym var siste mann, og han merket knapt nok hvordan Frida tok tak rundt ham; med vantro øyne så han hvordan glasset føk fra bokstav til bokstav i et rasende tempo, og denne gangen var det ingen som var i nærheten av det! Det var umulig å følge med på hva som ble stavet: glasset dvelte kanskje noen tideler av et sekund før det raste videre. Ida Susanne skrek og trakk seg unna. Så blafret det til i peisen; det var som om noen hadde kastet brennbar væske i den. Glasset beveget seg fortsatt lynraskt før det helt plutselig gikk tilbake til utgangspunktet. Noen pustet lettet ut. Så sprakk glasset som om en usynlig neve klemte det sammen. Sekundet etter kom to nye, kraftige lysglimt samtidig med et smell som fikk alle til å skrike, før lyset på kjøkkenet og i gangen forsvant. Deretter sluknet begge vokslysene.»

Dette er tredje og siste bok i fantasytrilogien om halvingene Trym og Frida, som begge har slektsblod fra haugfolket i årene.

Vi møter dem i det de forbereder Fridas fødselsdagsfest. Den skal holdes på en sesongstengt feriekoloni, og alle Fridas og Tryms venner er invitert. Underveis i forberedelsene begynner merkelige ting å skje. Alle de voksne i bygda oppfører seg underlig, litt zombieaktig, og det kan se ut til at den nysgjerrige hulderen Elise har en finger med i spillet.

På uforklarlig vis har nidinger fra dypet av Helheimen (de dødes verden) klart å unnslippe gudinnen Hels fangenskap og tatt seg over til menneskenes verden. Nå tørster de etter liv og hevn. Trym og Frida skjønner snart at de igjen må bekjempe mørke krefter med livet som innsats.

Oi! Dette var ei spennende bok. Den grøssende gode atmosfæren som jeg savnet i «Ingvild og loftets hemmlighet» av Rune Sørlie fant jeg i denne romanen. Spesielt i bokas første del, der ungdommene befinner seg på den sesongstengte feriekolonien, langt ute i ødemarka. Her snakker vi godt, gammelt, okkult ubehag i form av Quija-brett og åndemaning, nattlig og uggen stemning ved bredden av et mystisk skogstjern (André Bjerke hadde blitt stolt!) og en meget original og atal form for (skal vi kalle det) «ut-av-kroppen»-opplevelse. Det var såpass skummelt at jeg slet litt med å lese boka på sengekanten, etter mørkets frembrudd. Det er ikke ofte det hender.

Som i de to foregående bøkene er elementer fra folketro og norrøn mytologi sterkt tilstede i handlingen. I denne boka reiser Frida og Trym igjen over til «den andre siden», til Åsgård, og videre til Helheimen, til gudinnen Hel, for å finne en løsning på det merkelige som skjer i den lille bygda Lyngset. Ferden er lang, farefull og kantet med både svik og uventet hjelp.

Halvingenes vandring gjennom Nivlheim, et rike av evig frost og is, på vei til Helheimen, er et spesielt velskrevet og gripende parti av romanen. Jeg opplever det som om Oldertrøen her vier oppmerksomhet til et viktig tema som berører mange, også stadig flere unge, nemlig depresjon. Måten Nivlheim påvirker de to unge, virkelig etser seg inn i sinn og sjel, og fremtvinger tunge, mørke tanker og tærer på selvbildet til de nærmest er tomme skall, uten evne eller energi til å se lyset i tunnellen er en glimrende beskrivelse av hvordan depresjon oppleves. Jeg håper at dette er et bevisst grep og valg fra forfatteren, at jeg har oppfattet intensjonen med denne delen av romanen rett – for det gir boka en helt fantastisk viktig dimensjon, som jeg tror mange vil sette pris på.

Jeg synes Oldertrøen skriver seg bedre og bedre. Hans første roman «Isilds vrede» var fin, hans andre bok «Belials inferno» var virkelig god og med denne boka her har han utfordret seg selv og lagt til elementer som hever leseopplevelsen ennå noen hakk.

Om jeg skal sette fingeren på noe, så må det være slagscenen mot slutten. Hele boka er så godt skildret og bygget opp, Oldertrøen har tatt seg god tid til å forme atmosfære og virkelig legge sten på sten romanen igjennom – men under slagscenen oppleves det som om det går litt fort frem. Det er som om action tar over for atmosfære, og da mister vi litt av nerven i fortellingen. Men det er ikke mye som skal til altså. Oldertrøen er utrolig nær en total fulltreffer her.

Jeg kjenner at jeg har kjempelyst til at forfatteren skal skrive en ren grøsser. Gjerne av det okkulte slaget. Etter å ha grøsset meg igjennom første del av denne romanen, er jeg sikker på at det ville ha blitt en skikkelig nervesliter!

Min anmeldelse av «Isilds vrede» finner du HER.
Min anmeldelse av «Belials inferno» finner du HER.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV forlag
ISBN: 978-82-8330-209-7

«Ingenlund 1: Morrigans forbannelse» av Jessica Townsend

«- Uforferdet, hvisket Morrigan. Så lukket hun øynene. Og hoppet.

Vinden strakte armene ut og fanget henne. Morrigan kjente adrenalinet strømme for fullt der hun falt mot bakken mens vinden fikk håret til å piske rundt ansiktet. Endelig landet hun på begge føtter. Møtet med bakken sendte et støt oppover i beina, og hun snublet litt, men på et eller annet – mirakuløst – vis greide hun å bli stående.

Hun åpnet øynene. På alle kanter feiret festdeltagerne at de hadde beseiret tyngdekraften, hoppet opp i fontenen med høye plask og gjorde festantrekkene klissvåte. Bare Jupiter sto stille. Han så på Morrigan med et ansikt som uttrykte en blanding av stolthet, lettelse og beundring. Ingen i hele verden hadde noensinne sett sånn på henne.»

Her har vi boka som har blitt kalt den nye Harry Potter. Selv er jeg drittlei av slike sammenligninger. Det finnes kun én Harry Potter, og det er Harry Potter. Dette er Morrigan, og Morrigan er både sjarmerende nok og spennende nok til å stå på egne ben.

Det hviler en forbannelse over Morrigan Kråkh. På sin tolvårsdag kommer hun til å dø.

I forkant av denne skjebnedagen får hun bli med sin far, kansler Korvus Kråkh, på selve Buddagen – dagen da barn som har fullført barneskolen, mottar et utdanningstilbud, hvis de er heldige nok til å få det. Morrigan forventer ikke å få noe tilbud. Alle vet jo at hun ikke har lenge igjen å leve. Men i løpet av seremonien mottar hun hele fire tilbud, og det er sjokkerende tre mer enn hva som er vanlig. Et av tilbudene er fra en myteomspunnet forretningsmann, leder av Skrall-konsernet, selveste Esra Skrall. Og et annet er fra en herr Jupiter Nord, representant for Det Vunderlige Seskap, i Ingenlund.

Midt under Morrigans fødselsdags- og avskjedsmiddag skjer det noe fullstendig vilt og uventet. Plutselig øyner Morrigan et håp om kanskje å overleve sin egen dødsdag.

Fineste boka! Dette er en velskrevet og magisk sjarmbombe av en barne- og ungdomsroman. Karakterene er snurrige, fascinerende og samtidig troverdige – og den underfundige og magiske verdenen Ingenlund er solid bygget opp. Her er det massevis å oppdage og oppleve, og mye å glede seg til i fremtidige bøker. For, ja, dette er første bok i en serie.

Som leser blir man oppriktig glad i hovedpersonene, og man føler seg personlig engasjert i hva som skjer med dem underveis. Det er som å få nye venner, eller en ny familie, mens man leser.

Forfatteren har tatt seg god tid med å få på plass atmosfære, verden og plot i denne boka, noe som gjør at den føles gjennomarbeidet og solid. Overraskelsene står i kø, det er vrient å gjette seg til hva som kommer til å skje – og når ting skjer får man en herlig aha-opplevelse: Jammen, selvsagt! Det burde jeg jo ha tenkt meg!

Her finnes magiske gjenstander, mystiske steder, fascinerende vesener, utfordringer og prøver, vennskap og fiender – og en farlig, skjult trussel som hvisker om en interessant utviklingsreise, og fremtidige utfordringer, for den merkelige lille jenta med det sorte håret: Morrigan Kråkh.

Jeg elsket denne boka! Den er mystisk, magisk, spennende, lun og humoristisk. Også har den en helt spesiell magisk nerve som kun få bøker har. Jeg blir varm om hjertet bare jeg tenker på boka.

Jeg gleder meg innmari til å følge Morrigan og Jupiter videre i de neste bøkene i denne serien. Første bok lover ihvertfall utrolig godt.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1551-2

«Arlo Finch og Ilddalen» av John August

«Arlo så seg tilbake. Det var da han fikk øye på henne.

En jente på hans egen alder sto i veien, fem meter unna, med ryggen til. Håret var satt opp i innfløkte fletter med små blomster og blanke perler. Hun hadde på seg en kjole med et intrikat mønster i rødt og gull. Men sko hadde hun ikke. Hun sto barføtt i snøen.»

Arlo Finch flytter sammen med sin mor og søster til morens barndomshjem, i den lille byen Pine Mountain, i Colorado. Morens barndomshjem ligger øde til, med dyp skog på alle kanter.

Arlo blir venner med Indra og Wu, og sammen melder de seg inn i den lokale speideren. Arlo forventer å lære seg knuter og villmarksferdigheter, og det gjør han – men speideren åpner også døren til en magisk verden han ikke visste eksisterte. Skogene omkring den lille byen inneholder magiske hemmeligheter, og går du får langt inn i skogens dyp ender du kanskje opp i mystiske Langskog, en helt egen verden full av under og fare.

Denne boka var en vidunderlig overraskelse. Hele stemningen er deilig vintage. Den minner meg om den magiske måten jeg opplevde naturen på da jeg var liten. Barnets fantasi, eller realitet, kan gjøre hvilket sted som helst til vidunderlige og underfundige riker fylt til randen av eventyr og spenning. Og slik er det i denne boka også.

De mørke, dype skogene rundt Arlos nye hjem syder av hemmelig liv og snodige små vesener. Noen er vennligsinnede, andre er ute etter å volde skade. Det er viktig å lære seg hva som er hva og hvem som er hvem – og hvordan man skal takle alt man møter. Arlos lærekurve blir bratt, men heldigvis har han både speiderboka til rådighet, samt nye og gode venner som hjelper ham i møte med det magiske ukjente.

Boka byr på nydelige natur- og dyreskildringer, fantastisk skogsatmosfære, rørende vennskap, magi og spenning. Historien er velskrevet, levende og engasjerende. Og det beste av alt? Det ligger an til å bli flere bøker om Arlo.

Jeg gleder meg allerede, for dette var ei skikkelig fin bok!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50984-9

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.