Oktoberkveld
Det dirrer som en streng av mørk oktober
mot klangbunn av den avgrunns-djupe natt.
Og haustens prakt av gull og rød sinober
blir strødd så ødselt bort i svarte kratt.
Hør, vinden ånder gjennom visne kroner
som bruset i ei enkes sørgeslør.
Og bakom alt – i kuldens barske soner –
slår nordlysflammer over stjerneglør.
Det klager inne fra de øde moer
der lauvfall demper potemjuke steg,
når villdyr lister over månebroer
på villmarknattas endeløse veg. –
Nå seiler jorda under kjøldgrønn himmel
på evighetens djupe, stille sjø.
Se, som en moreld lyser vintergatens vrimmel
av stjerner som spår vinter, frost og snø.
Hans Børli
Kilde:
SanseNomaden 