Boktips, Kort om litteratur, Litteratur, Litteraturanmeldelser

Kort om litteratur: Beksvart sosialrealisme og preapokalypse i Tigerstaden

Kort om litteratur. Kilde: Pixabay.

I denne spalten, som jeg har valgt å kalle «Kort om litteratur», skriver jeg kortere anmeldelser av flere bøker i ett og samme blogginnlegg. Noen ganger leser jeg langt raskere enn jeg blogger, derfor er det praktisk å kunne ta unna køen av bøker som skal anmeldes gjennom en slik spalte.

«Moderskipet» av Audun Støren

«Bakgården var navnet på slumområdet som lå rett utenfor sprøyterommet i kvartalet som ble omsluttet av Brugata, Storgata, Stenersgata og Hausmanns gate. Området lå gjemt bort mellom gamle bygninger som var overlevninger fra en tid da det mest vanlige kjøretøyet i Oslos gater var hest og vogn. Her hang de aller slitneste gatenarkomane. Her sov de ut rus. Her dreit de. Her pisset de. Her frøs de seg fordervet. Her solgte de utkjørte kvinnene det som var igjen av kroppene sine til like slitne fylliker og narkomane. Her dealet de dop. Her dealet de kanner med sprit.

Her døde de.»

Når man står med «Moderskipet» i hånda, før man begynner å lese, så er det litt vrient å vite hva slags bok man står overfor. Er det thriller? Krim? Noe annet? Sannheten er at dette er ei bok som rommer mye, både sjangermessig og ellers av innhold. Det er både thriller- og krimelementer her. Men boka kan også sees som en skikkelig sterk og bekmørk sosialrealistisk fortelling med preapokalyptisk tilsnitt. «Moderskipet» er rett og slett en grensesprengende debutroman som setter seg som ei klo om hjertet.

Vi møter Espen og Ulla, to unge som lever på gata i Oslo. Begge ruser og prostituerer seg. Hverdagen er preget av desperasjon, sult, vold, kulde og frykt – men også enkelte glimt av varme og vennskap. De gjør det de trenger for å overleve i et samfunn som tråkker dem ned og behandler dem som skitt og søppel.

Ting skjer i Oslo. Noe er i endring. Makten skifter hender bak lukkede dører, bak lukkede øyne, det gode og det dårlige skifter side og blandes sammen, noen er som dukker i andres hender, noen trekker i alle trådene – og de som befinner seg nederst på samfunnstigen får skylda og blir straffet for andres udåd. Noe endres, noe er for alltid likt.

Det er i det lille og det enkle man kan skimte det store. Dette er en roman om en bekmørk hverdag i Oslos bakgater, om mennesker mange overser, om liv mange ikke ser noen verdi i – men sakte men sikkert blir vi som lesere invitert inn i virkeligheten bak det umiddelbare, til steder der styrke, mot og heltedåder hentes frem i mennesker de fleste sliter med å se det heroiske ved.

Boka sitter som et knyttneveslag i mellomgulvet. Den treffer våre fordommer, våre holdninger og våre hjerter. Den tar utgangspunkt i menneskelige erfaringer på kanten av eller utenfor samfunnet, på bunnen av samfunnet, men handler egentlig om oss alle sammen. Om hvordan vi møter hverandre, tenker om hverandre og behandler hverandre. Den handler om hver enkelt en av oss og hvordan nettopp våre holdninger skaper samfunnet vi lever i. For samfunnet er oss. Ønsker vi et rausere og varmere samfunn, så må vi være rausere og varmere mennesker. Den eneste veien ut, er inn.

Jeg er dypt imponert over denne debutromanen. Den er spennende, fascinerende, innsiktsfull og velskrevet. Språket er godt. Det ligger en tydelig drivkraft bak ordene. Forfatteren har fått frem et kledelig drag av noe stort, noe guddommelig og universelt, i skildringene av bekmørk, desperat hverdag i et Oslo sentrum preget av vold, kriminalitet, maktmisbruk og korrupsjon. Hovedstaden er som et sjakkbrett. Vi er brikkene.

«Moderskipet» er en roman jeg ikke kommer til å glemme med det første. Den borer seg inn, klorer seg fast og setter spor. Audun Støren har rett og slett skrevet en knallsterk debutroman.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV forlag
ISBN: 978-82-93407-07-2

«Se, jeg gjør alle ting døde» av Audun Støren

«Tørrgrana ulmet. Barken sprakte. Stammen var glohet og glødet her og der, men brant egentlig ikke. Den var for massiv.

Men så nådde varmen de nederste grenene, eller det vil si de piggete restene av grener. En gren tok fyr. Flammet opp. Solen hjalp til. Neste gren fattet. Så neste. Snart var hele tørrgrana i lys lue.

Bare fire meter under katastrofen, lå myra rolig, upåvirket, uinteressert. Disse skogene hadde brent før. Alt hadde dødd. Stekt elg og brunsvidde rester av trær hadde sunket ned i myra. De lå her ennå. Å ja. Mye rart lå nedi hos meg! Alt hadde dødd før. Alt ville dø igjen.»

Espen og Ulla er tilbake. Espen bor fremdeles på gata. Ulla er i fosterhjem. Oslo er fremdeles gjennomsyret av maktmisbruk og korrupsjon. De som lever nederst på samfunnstigen har det, om mulig, ennå verre.

Denne boka var det litt tøffere å komme inn i enn «Moderskipet». Det har noe med språket å gjøre. Det er et tungt og tett språk i begynnelsen av boka, et språk som gir en følelse av at man leser en eldgammel, hellig tekst. Jeg liker forsåvidt energien og atmosfæren det skaper, selv om lesingen gikk trått med en gang. Det er både pluss og minus ved denne starten.

Plutselig endrer språket seg, og vi opplever det samme suget og drivkraften som i «Moderskipet». Handlingen glir fremover, spenningen er tilstede og vi blir engasjert i den videre historien om Espen og Ulla. Jeg vil så gjerne at det skal gå godt med dem begge. Jeg ble glad i dem underveis i bok en, og ønsker virkelig at samfunnet de lever i, vi lever i, har endret seg til det bedre siden sist. Men samfunnet endrer seg jo ikke om ikke vi endrer oss….

Igjen klarer forfatteren å skrive en historie som ved første øyekast virker å handle om mørk, mundan hverdag som foregår langt unna oss, langt unna leseren. Det virker som en historie om små, ubetydelige, jordiske liv. Og på en måte er det det. Men på en annen måte så er det en historie om det virkelig store, det største. Det som beveger universet, som strømmer og flommer evig igjenom alt. Det er enorme, åndelige, emosjonelle rom i Audun Størens romaner, og han lar dem skinne igjennom en ferniss av dritt, søppel, gemenhet og blodsøl.

Vi er alle enkle mennesker, men ingen er bare enkle mennesker. Vi bærer alle på noe større enn oss selv, og i noen situasjoner trenger det seg frem og gjør oss til overraskende, utenkelige helter i en marerittaktig virkelighet.

Slutten på denne romanen treffer som en slegge. Den kommer snikende på, i små porsjoner, romanen igjennom. Men det er som om man ikke legger merke til den, eller kanskje ikke vil legge merke til den, før den er der. Før det er alvor. Virkelig alvor. Og denne slutten setter hele historien om Espen og Ulla, om Oslo, om oss alle, i et helt nytt lys. Det er som om man endelig skjønner hva man egentlig har lest først når siste side i «Se, jeg gjør alle ting døde» er lest.

Disse to bøkene fortjener mange, mange lesere. De kan være tøffe å lese, for skildringene av vold og jævlig gatehverdag er fotorealistiske. Men det er nettopp derfor bøkene treffer som de gjør også. Man kan ikke være nøytrale til disse romanene, de tvinger oss til å føle, til å ta en titt på oss selv og hvordan vi bidrar i andres liv. Spesielt i livet til folk som har det tøffere enn oss selv.

Dette er bøker jeg kommer til å bære med meg lenge, både som et vondt stikk i hjerte og som inspirasjon til hvem jeg vil være. For den jeg er blir en del av samfunnet vi lever i. Vi velger det emosjonelle og sosiale klimaet i verden selv, både lokalt og globalt. Og det er det verdt å reflektere litt over.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV forlag
ISBN: 978-82-8330-177-9

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..