På fabrikken
Jeg hører ikke heime
på fabrikker.
Jeg er ikke venn
av stålet.
Maskinenes metalliske larm
vekker ingen gjenklag
i hjertet mitt.
Nei, den splintrer stillheten i meg –
som stein i speilglass.
Aksler og olje.
Balataremmers jag
under støvgrått reisverk.
Menn med automatiske bevegelser
og drept ro i øynene –
alt fyller meg med angst,
alt jager meg mot skogene.
Stillhet
og linnéa i dogg
og logne vatn
med lommeskrik i vikene –
minnet om disse ting
kommer til meg under svinghjulene,
kommer til meg
med tause krav.
Jeg er ikke venn
av stålet.
Gjenferd av fedre
i tusen ledd
trår gjennom hjertet mitt
stier mot ødet og stillheten.
Hans Børli
Kilde:
SanseNomaden 