Skilleveggen
Dette ubrytelige skillet, denne
polstrede veggen av mørke
mellom sinn og sinn, at
jeg er jeg og
du du. Og aldri skal jeg
bryte gjennom, aldri sanse
et eneste sekund av dette liv
med dine sanser.
Jeg har så ofte kjent
vanmakten, kjent
lyset fra ditt sinn
røre ved yttersiden av mitt. Fåfengt,
som strålene fra en lyskaster
famlende over grå mur
hvor liv puster på innsiden.
Men mennesketid er
en kort tid. Jeg tror at
det finnes et grenseløst rike –
et sjelenes forende stater av lys –
ute i evigheten. Det er bare
kjødet – forgjengeligheten – som
i selvsyk avind krummer
sitt mørke rundt flammen:
All-lystes bergtatte barn på jorden.
Stumhetens rop
i knoklenes hulning
og hjertes demringsrøde hvelv.
Hans Børli
Kilde:
SanseNomaden 