Vandrersken
Det er som ditt ansikt har lyttet et sted
ved kildene. – Søster, det er
som brakte du demringens stillhet med
fra høyder med hellige trær.
Du fylte min ensomhet mang en gang
i dager da hjertet fór vill:
Jeg ante din nærhet i rådyrets sprang
og tårnfalkens vinger av ild.
Nå står jeg med hendene tunge av savn,
så fattig, så grovskapt og grå.
Du er som et bilde, et skinnende navn
på noe jeg aldri skal nå.
På skrånende stråler av sol har du gått
mot høylandet dypt i deg selv.
Ditt lyttende bortvendte vesen har fått
en snøduft av høstlig fjell.
Jeg ser på deg. Slik som en vegvill mann
i mørket kan stå og se
ei stjerne over et ukjent land
hvor stiene er snødd ned.
Hans Børli
Kilde:
SanseNomaden 