Stjerna
Det lir på kvelden.
Jeg står ei stund og stør meg
mot varden på solfallshøgda.
Ser langsynt mot øst
der de blå morgenåsene
synker bort i skymmingen.
Så foter jeg videre vestover.
Hekter ei stjerne ned fra himmelen
og bær’ den som ei løkt i handa,
lyser meg djupere og djupere inn i nattlandet
der min synlige skikkelse
skal løse seg opp og drive bort som
en røyk i vinden.
Men stjerna jeg bær’ i handa
skal lyse for deg
lenge,
lågt over åsen i vest.
Hans Børli
Kilde:
SanseNomaden 