Ritualer: Psykologisk familiedrama om hemmeligheter og vanskelige valg

Ritualer. Kilde: Pixabay.

Bokas tittel og forfatter
«Ritualer» av Kristin Hauge.

Bokas særtrekk og handling
«Ritualer» er et psykologisk, mellommenneskelig relasjons- og familiedrama.

Romanen handler om Ally, og foreldrene Victor og Harriet. Ally er på vei hjem fra utenrikstjeneste i Afghanistan. Victor får en tung beskjed hos fastlegen. Harriet skal ut på reise. Livene deres er fremdeles preget av skilsmissen for mange år siden. Alle tre har hemmeligheter, ting de ikke vil snakke om, ikke klarer å snakke om. 

Nå står de overfor hvert sitt livsvalg. Vil valgene de tar føre dem lenger fra hverandre eller nærmere?

Utvalgt sitat fra boka
«Hun tar opp den blå burkaen fra sekken.

Hun trer den nedover hodet, den er trang og ubehagelig. Det lille rutenettet foran øynene gjør at alt blir tåkete. Hva ville faren sagt , hvis hun kom gående inn med denne, ville han ledd, eller blitt forskrekket og sint? Men hun hadde kanskje ikke sluppet forbi vakten og inn i selve restaurantdelen.

Det går i døren inn til dametoalettene. Ally snur seg. En eldre kvinne ser skrekkslagen ut, står stiv på gulvet med vesken klemt inn mot magen.

Beklager, sier hun.

Ingen fare, mumler Ally gjennom stoffet, det er til et karneval.

Å, sukker kvinnen, du skremte meg, man vet jo virkelig ikke i disse dager, det skjer jo så mye fryktelig overalt, ikke sant, før hun går inn i en av de ledige båsene.

Ally tar av burkaen og stapper den ned i sekken, polyesterstoffet gjør håret elektrisk. Hun tar litt vann på hendene og glatter på det. Tar opp leppestiften også, sånn. Deretter går hun opp trappene til restauranten, forbi de brede, mørke trebåsene, de vakre art deco-speilene i enden, de hvite dukene, de høye glassene, de sirlig oppsatte serviettene, portrettene av kjente menn på veggene. En rituell gjentakelse.»

Min vurdering
Jeg har nevnt det i tidligere anmeldelser også. Det finnes bøker det er vidunderlig enkelt å skrive om, og det finnes bøker det er utfordrende å formulere noe rundt. «Ritualer» tilhører sistnevnte. Jeg forsøker likevel.

Jeg liker boka, men jeg elsker den ikke. Det er sekvenser og scener jeg synes er fabelaktige, men totalt sett opplever jeg boka som litt nærmere midt på treet enn helt i toppsjiktet.

Boka har tre hovedpersoner. Ally, hennes mor Harriet og hennes far Victor. Alle tre er fortellerstemmer i egne kapitler boka igjennom. Det er en ryddig måte å gjøre det på. Jeg opplevde og bli godt kjent med personene, deres særpreg, tanker, følelser og utfordringer.

Ally er preget av moren og farens skilsmisse og årsaken til denne; farens utroskap. Hun er skeptisk til nære relasjoner og har valgt å «stikke av» fra det nære og kjente, helt til Kabul, der hun er ansatt ved den norske ambassaden. Men egentlig har hun reist fra turbulens til mer turbulens. Kabul er preget av terror og konflikter, og Ally er omgitt av mer usikkerhet og redsel der enn hjemme.

Victor er i en slags langvarig midtlivskrise. Han har en panisk trang til å bevise sin ungdommelige virilitet, mest sannsynlig overfor seg selv. Jeg opplever ham som en mann uten den helt store selvrefleksjonsevnen. Han ser ikke sin egen medvirkning i eget liv og tar derfor ikke ansvar for de valgene han tar. Han går i de samme mønstrene hele tiden, gjentar seg selv igjen og igjen. Han innser ikke at han må endre seg selv og sine holdninger hvis han vil at livet skal forandre seg. Isteden bytter han stadig ut sine partnere med yngre og mer interessante modeller, i håp om at en ny livspartner vil endre alt.

Harriet trekker seg inn i seg selv etter skilsmissen. Isolerer seg i det mundane, på en måte. Gjemmer seg bak hverdag og hverdagslighet. Hun presser drømmer og behov ned og fremstår som forutsigbar og selvfølgelig. Blir redd for å trå utenfor rammene og andres forventninger. Harriet er alltid der, Allys barndomshjem er alltid der. De to flyter sammen og blir noe evig, noe uforanderlig. Alle andre drar ut, forlater, realiserer seg selv, tar sjanser, mens de hviler i trygghet om at de alltid har Harriet å falle tilbake på.

Av de tre er det Ally som fremstår som tydeligst for meg. Det er større kontraster i hennes fortelling. Språket og de språklige bildene som former og omgir Ally er klarere, sterkere. Det er en dynamikk i hennes verden som jeg savner litt i skildringene av Harriet og Victor, selv om jeg føler å ha kommet godt innpå dem også.

Alle tre står overfor et brudd i de mønstrene de har gjentatt i livene sine, de er i ferd med å bytte gamle ritualer med nye. Ally vurderer å vende hjem. Harriet har et behov for å være modigere, å reise ut og oppleve verden, slik som datteren har gjort. Victor blir tvunget til å vende seg innover i seg selv og innse sin egen forgjengelighet.

Det er en spennende idé å utforske våre adferdsmønstre, våre indre og ytre ritualer. Å se på hvordan tre forskjellige menneskers mønstre påvirker hverandre, og spiller seg ut sammen og hver for seg.

Likevel sitter jeg igjen med en opplevelse av at boka som helhet mangler energi, kontraster, dynamikk. Den har totalt sett noe litt flatt over seg. Flere scener er tydelige og gode, men  helheten oppleves av meg som litt diffus. Jeg savner en tydeligere retning på en måte. Et tydeligere mål.

Men jeg liker forfatterens visjon og menneskelige innsikt svært godt.

Fakta

Forfatter Kristin Hauge fotografert av Eigil Rasmussen Korsager. Kilde: Vigmostad & Bjørke.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-5011-7
Originaltittel: Ritualer
Oversetter: —
Sideantall: 270
Utgivelsesår: 2019