Dugonikrim x 2: Min søsters grav i lysningen

«Reklame»: Forbrukertilsynet krever at innlegg om bøker mottatt som anmeldereksemplar fra forlag merkes som «reklame». Mine innlegg om bøker er en kritisk vurdering av verket og en skildring av leseopplevelsen. Jeg mottar ingen økonomisk godtgjørelse for mine anmeldelser. Personlig integritet er viktig for meg. Mine anmeldelser er alltid ærlige og upåvirket av at bok er mottat som anmeldereksemplar. Les mer HER.»

Kilden til bildet t.v.: Pixabay. Kilden til bokomslaget: Gursli Berg.

«Tracy Crosswhite 1: Min søsters grav» av Robert Dugoni
«Hun hoppet inn og lukket døren. Ben vinket til Sarah og tok en kjapp U-sving, han siktet mot bilkøen som hadde dannet seg foran utkjøringen, regndråpene lignet nå på smeltet gull som dryppet foran frontlyktene på bilen. Tracy flyttet seg så hun kunne se ut av bakruten. Sarah sto i regnet og fulgte med på at de kjørte, og Tracy fikk en plutselig trang til å gå tilbake, som om hun hadde glemt noe.

«Går det bra?» spurte Ben.

«Ja da,» svarte hun, selv om trangen fortsatt var der. Hun fulgte med mens Sarah åpnet hånden sin, skjønte hva Tracy hadde gjort og kikket raskt i retning førerhuset på pickupen igjen.

Tracy hadde lagt sølvbeltespennen sammen med bilnøklene i hånden til Sarah.

Det skulle gå tjue år før hun fikk se noen av dem igjen.»

Tracy Crosswhites søster, Sarah, forsvant for 20 år siden. Tracy har stilt spørsmål ved etterforskningen og rettsaken. Det er noe som skurrer. Hun tror ikke at den tidligere straffedømte Edmund House, som ble dømt for drapet på Sarah, er den skyldige.

Ønsket om å finne svar motiverer Tracy til å ta en politiutdannelse, og hun ender opp som drapsetterforsker i Seattle-politiet. En dag, 20 år etter Sarahs forsvinning, kommer telefonen. Levningene etter et menneske er funnet i nærheten av hjembyen hennes. Og sammen med levningene noe som gjør at Tracy ikke er i tvil om hvem de har funnet. Det er Sarah. Og Tracy har endelig fått muligheten til å komme til bunns i hva som egentlig skjedde for 20 år siden, den natten søsteren forsvant. Hvem drepte egentlig Sarah?

«Min søsters grav» er ikke Dugonis første bok, men det er den første om Tracy Crosswhite. Jeg opplever det som om Dugoni bruker denne boka til å gjøre seg kjent med seriens hovedkarakter, Tracy. Det er noe han burde ha gjort som en del av forberedelsen til å skrive boka, tenker jeg. For meg skygger den litt søkende undertonen for spenningen.

Boka skifter mellom nåtid og fortid. I annethvert kapittel følger vi Tracy i nåtid og Tracy for tjue år siden, da søsteren hennes forsvant. Sakte blir opptakten til og omstendighetene rundt Sarah Crosswhites forsvinning nøstet opp for oss, både gjennom alle tilbakeblikkene, men også gjennom Tracys nåtidige etterforskning.

Det å følge to parallelle tråder og tider, og begges interne spenningsoppbygging, gjør at boka virker ekstra lang og til tider noe treg. Jeg setter pris på at forfatteren er nøye med å bygge opp karakterer, verden og plot – men i akkurat denne boka synes jeg han kunne ha kjørt på med noe mer spenning litt tidligere.

Det er også enkelte scener og hendelser i første halvdel av boka som fremstår litt karikerte (jeg tenker på hvordan flere sentrale figurer fra etterforskningen av Sarahs forsvinning for tjue år siden overtydelig har noe å skjule). Jeg regner med at forfatteren bevisst har valgt å gjøre det sånn, for å sjokkere oss litt senere i historien. Men jeg synes det burde ha blitt gjort litt mer elegant og ikke på en så plump og overtydelig måte. Det ville ha skapt et mer krypende, tvilsbasert ubehag.

Men når spenningen først kastes på oss og historien virkelig tar av (godt over halvveis ute i boka), så er dette en god krim med en overraskende og tankevekkende plot twist.

For meg var dette en helt allright, midt-på-treet krim.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gursli Berg
ISBN: 978-82-93311-23-2

 

Kilden til bildet t.v.: Pixabay. Kilden til bokomslaget: Gursli Berg.

«Tracy Crosswhite 3: Lysningen» av Robert Dugoni
«En lyd, noe hun først trodde var den lave, langtrukne hviningen til en tårnugle, trakk oppmerksomheten hennes mot toppen av bakken. Men det var ikke en ugle. Greinene, ribbet for høstløv, begynte å piske og svaie, og hun så de høye gresstråene bøye seg idet vinden gufset nedover bakken. Det hørtes ut akkurat slik Earl Kanasket hadde beskrevet det, som en mann som stønnet. Vinden fór mot henne, kraftig nok til å blåse håret bakover fra ansiktet, og det føltes som om den gikk rett gjennom henne. Hun snudde seg, rettet lommelyktstrålen mot utkanten av lysningen og fulgte vinden der den blåste med urviseren så furugreinene danset og svaiet. Det føltes som om hun sto i øyet på en tornado, og hun lurte på om det var den virvlende vinden, og ikke en hengt manns forbannelse, som var den mest sannsynlige grunnen til at ingenting vokste her.

Mens hun fulgte vindens bevegelser, falt lysstrålen på noe som rørte seg i utkanten av lysningen. Ut fra den brune fargen trodde Tracy først at det var et dyr – en hjort eller en bjørn. Men hjorter og bjørner gikk ikke på to bein.»

En sen kveld for 40 år siden gikk unge Kimi Kanasket fra jobb. Hun ringte til sin far i det hun forlot arbeidsplassen og lot ham vite at hun var på vei hjemover. Men Kimi kom aldri hjem. Kort tid senere ble hun funnet død i ei elv som renner i nærheten av hjemstedet. Konklusjonen var selvmord.

Tracy Crosswhite får den 40 år gamle saksmappen fra politiet på Kimi Kanaskets hjemsted i hendene. Hun ser raskt at det er noe som ikke stemmer. Selvmord? Tvilsomt. Og det ser også ut til at etterforskeren av Kimi Kanaskets død ikke trodde at dødsfallet var selvforskyldt. Hvorfor ble ikke saken grundigere undersøkt? Hvis Kimi Kanasket ikke tok sitt eget liv, hvem drepte henne – og hvorfor?

Dette er den tredje boka om Tracy Crosswhite, og det merker jeg. Det hviler en god, stødig ro over romanen. Forfatteren virker trygg og sikker på hovedpersonen sin og handlingen flyter godt.

Som i «Min søsters grav» er også dette en historie som veksler mellom nåtid og fortid. Vi blir kjent med Kimi Kanasket gjennom Buzz Almond, som ledet etterforskningen av hennes dødsfall i 1976, og gjennom Tracy Crosswhites egen etterforskning i nåtid.

Boka er spennende, men spenningen er ikke knyttet til fart, blodige detaljer eller action. Dette er sindig, grundig og gjennomtenkt krim som bygger spenningen sin på skildring av feltarbeid, nøsting i gamle tråder og gradvis avdekking av årsak og handling.

I tillegg til hovedhistorien får vi også en bonushistorie, en annen drapssak som Tracy og hennes team etterforsker. En fraseparert mann har blitt skutt i sin (snart) ekskones hus. Hun tilstår øyeblikkelig, og hevder at mannen var voldlig. Men noe skurrer. Har hun faktisk tatt livet av mannen sin, eller dekker hun over for noen? Og ble drapet begått i selvforsvar?

De to historiene speiler hverandre på en måte. Begge handler om fordommer og hvilke holdninger vi har til andre. Noen fordommer fører til at skyldige går fri, og andre til at uskyldige blir dømt. Begge deler er like ille.

Jeg er glad for at boka tar opp et så viktig tema som urbefolkningen i USA, deres levevilkår og rettigheter (eller manglende sådan) i reservatene og hvilke holdninger de møtes med ute i samfunnet. Kimi Kanasket tilhører nemlig Yakamastammen, og hennes dødsfall belyser mørke, ubehagelige holdninger og hemmeligheter i småbysamfunnet utenfor reservatet.

Det ligger noe Twin Peaks-aktig over denne boka. Ung jente blir funnet død i vann. Hennes dødsfall og etterforskningen i kjølvannet av det avdekker svin på skogen hos de fleste på småstedet hun tilhørte. Boka har også et mørkt tilsnitt av noe overnaturlig, en historie om en mann som går igjen på en øde lysning etter at han selv ble hengt der. Alle elementene er med på å gjøre denne boka til en solid leseopplevelse.

Jeg likte denne boka veldig mye bedre enn den første. Her er alt på stell. Forfatteren har full kontroll på handling, plot og hovedperson. Spenningsoppbygningen er passe bratt, forfatteren tar opp viktige og tankevekkende temaer, konklusjonen er både troverdig og ubehagelig (en krim verdig) – og slutten er gripende.

Etter å ha lest «Lysningen» forstår jeg alt skrytet Robert Dugoni har fått fra anmeldere og krimentusiaster.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gursli Berg
ISBN: 978-82-93311-30-0