Velkommen til en splitter ny spalte her hos SanseNomaden! 🙂
‘Forandringens Farge‘ er et årsprosjekt om toleranse, medmenneskelighet og selverkjennelse. Prosjektet er inspirert av bevegelsen ‘Black Lives Matter’ og annet antirasistisk arbeid.
Mange ble sjokkert, og viste engasjement, empati og solidaritet da George Floyd ble drept av politiet i Minneapolis, USA, 25. mai i år. Folk reagerte, endelig. Ikke en time for tidlig. Det er ikke første gang noe slikt skjer, og det var desverre heller ikke den siste. Allerede få dager senere ble Rayshard Brooks dept av politiet i Atlanta, USA. Rasisme, som i disse to tilfellene kom til uttrykk som politivold og drap, er et verdensomspennende problem vi må ta tak i. Vi kan ikke ignorere dette lenger. Noe må gjøres. Vi må endre oss. Verden fortjener å være bebodd av generøse, empatiske og solidariske mennesker. La oss bli de menneskene.
Demonstrasjoner ble avholdt flere steder i verden etter drapene, også her i Norge. Veldig bra. Men det hele er til liten nytte om vi dagen etter å ha gått i demonstrasjonstog vender tilbake til vår vanlige hverdag.
Vi kan ikke vende tilbake. Vi må se fremover, og vi må velge oss en annen hverdag. Vi må tale der vi før tiet. Hver dag. Vi må si i fra når vi er vitne til urett. Hver dag. Vi må sette oss ned å lære. Hver dag. Vi må tørre og utforske, å være kritiske til, våre egne meninger og holdninger: Er jeg bærer av intoleranse eller fordommer? Vi må tørre å stille oss selv disse spørsmålene og tørre å ta inn over oss svarene. Vi må tørre å utfordre andres fordommer og intoleranse. Vi må tørre å endre oss. Vi må tørre å ta sjansen på andre mennesker. Vi må tørre og åpne opp. Vi må tørre og invitere inn.
En dag i uka, i minst et år, skal jeg poste et innlegg som informerer, inspirerer eller kanskje provoserer – med oppvåkning, mellommenneskelig forståelse og transformasjon som mål.
Jeg kommer til å fortelle om og hedre mennesker med Afrikanske røtter (det har vi forresten alle sammen, men det synes litt mer på enkelte av oss) som har viet sitt liv til kunst, musikk, litteratur, vitenskap, åndelighet, filosofi eller annet. Mennesker som har gjort seg mer enn fortjent til en plass i historien, men som likevel ikke nevnes like ofte (eller i det hele tatt) som sine blekere kollegaer.
‘Forandringens Farge’ vil også være en ukentlig nedtegnelse over min egen utforskning av temaene rasisme, fordommer og intoleranse. Jeg tror at de aller fleste av oss har evnen til å sette oss inn i andre menneskers følelser, og gjennom det å vise forståelse for andres erfaringer og opplevelser. La oss utforske denne evnen sammen og forsøke å bli de beste menneskene vi kan bli. 🙂
Definisjonsmakta
Jeg vil avslutte dette første innlegget i spalten ‘Forandringens Farge‘ med å snakke litt om dette med definisjonsmakt. Det er et tema som opptar meg. Som innehaver av diagnosen kompleks PTSD (en kompleks variant av posttraumatisk stresslidelse) har det å innse at jeg har definisjonsretten (og makta, hvis du vil) over det som har skjedd meg, og hvordan det har påvirket og formet meg, vært en forløsende innsikt. Det er også en innsikt som har gjort meg mer ydmyk overfor andres erfaringer og smerte.
I møte med påstanden om at Norge også er et land der rasisme eksisterer, har jeg observert at enkelte påberoper seg definisjonsmakta og hevder at det ikke finnes rasisme i Norge. Årsakene til dette kan sikkert være mange. Frykt er ganske sikkert en av dem. Det kan være skremmende å innrømme noe som kan føre til at en må vende blikket innover og ta et oppgjør med seg selv og den verden man tror man kjenner. Det er tryggere å påkalle illusjonen av kontroll, i dette tilfellet kjent som definisjonsmakta. Den som sitter med definisjonsmakta kan avfeie alle andres erfaringer og virkelighet, og dermed verne seg selv fra verdens smerte, slik at et slags trygt staus quo opprettholdes.
Vi kan ikke fortsette sånn. Ingen har retten til definisjonsmakt over andre menneskers liv og erfaringer. Det er den som har opplevd noe som har retten til å definere hvordan det opplevdes og fortelle oss at det har skjedd, at det finnes. Vi må ta innover oss at ting eksisterer selv om vi personlig ikke har opplevd det. Du har kanskje ikke slitt med å bli innkalt til intervju på grunn av et fremmedartet navn, du har kanskje ikke opplevd at andre roper stygge ting etter deg på gata, eller at noen spytter etter deg når du går forbi. Men andre mennesker har opplevd det, og opplever det, hver dag. Også her i Norge. Rasisme finnes.
Når noen forteller deg om rasisme og hvordan det er å bli møtt med fordommer, hver eneste dag, så legger du fra deg definisjonsmakta di. Vær modig. Lukk munnen og åpne ørene og hjertet ditt. Vær et medmenneske, vær ydmyk og empatisk. Verden både fortjener og trenger det beste av deg. Av oss alle.
When you debate a person about something that affects them more than it affects you, remember that it will take a much greater emotional toll on them than on you. For you it may feel like an academic exercise. For them, it feels like revealing their pain only to have you dismiss their experience and sometimes their humanity. The fact that you might remain more calm under these circumstances is a consequence of your privilege, not increased objectivity on your part. Stay humble.
~Dr. Alexandra Solomon
SanseNomaden 