Årsprosjektet Forandringens Farge

Forandringens farge #2: Hvit usikkerhet

Når jeg sier ‘Hvit usikkerhet’, hva tenker du da? Hvilke følelser vekker ordene ‘Hvit usikkerhet’ i deg?

Når jeg skriver ‘Hvit usikkerhet’, så tenker jeg på den usikkerheten (eller frykten om du vil)  jeg tror at mange hvite kjenner på når temaet rasisme står på dagsordenen.  Jeg er ganske sikker på at mange kjenner at de har lyst til å delta i det antirasistiske arbeidet, si i fra når de ser at urett blir begått og ellers tone flagg – men at også mange kvier seg for å åpne munnen av usikkerhet/frykt for at de skal si noe feil, tråkke i salaten eller såre noen uten å ville det.

Jeg har kjent på dette ubehaget selv også. Jeg er redd for ikke å finne de rette ordene, eller ennå verre – å finne et eller annet skikkelig galt ord – og å bruke det uten å være klar over hvor feil det er. Jeg er redd for ikke å kunne nok eller forstå nok til å være nyttig og tydelig i kampen mot rasisme. Jeg er redd for å trampe i klaveret og ende opp med å gjøre galt verre. Jeg er redd for å såre folk.

Jeg tror også en kombinasjon av frykt og skam kan ligge bak det at mange velger å tie istedetfor å si eller gjøre noe. Jeg har sett at det blir sagt at vi som hvite ofte ikke selv innser når vi sier eller gjør noe som er rasistisk. Og dette tror jeg kan være en av årsakene til at enkelte velger å være passive når temaet rasisme tas opp. Folk er redde for å bli ‘avslørt’ som rasister. Om vi ikke vet om vi er det eller ikke, hvordan kan vi da stole på ordene  og handlingene våre? Hvordan kan vi vite om de matcher vår intensjon om å støtte og hjelpe? Hvordan kan jeg stole på at jeg er det gode mennesket jeg hele tiden har trodd jeg har vært? Jeg tror tanken på å eventuelt måtte møte seg selv i døra og innse at man er bærer av tanker og holdninger man har vært sikker på at man ikke er innehaver av, skremmer mange til stillhet. Og det er synd. For vi trenger alle stemmer og hjerter som kan og vil tale og brenne for den antirasistiske saken.

Jeg har valgt å blåse i min egen frykt. Jeg legger med dette prosjektet usikkerheten på hylla og lukker opp munnen. Jeg har riktignok regnet meg selv for å være antirasist omtrent så lenge jeg kan huske, og jeg har stadig postet andres ord og artikler om antirasistisk arbeid på sosiale medier. Men gjennom denne spalten velger jeg å være mer personlig og tydelig på egne tanker rundt temaet rasisme. Jeg velger å risikere noe, jeg velger å sette min egen komfort til side ved å åpne opp og snakke ut om urettferdighet, menneskefiendtlighet og rasisme med fare for å bli sett på som naiv, dum, kunnskapsløs, teit, irriterende – eller verst av alt; rasistisk uten å vite om det.

Do the best you can until you know better. Then when you know better, do better. ~Dr. Maya Angelou

Jeg gjør det beste jeg kan med det utgangspunktet, den graden av innsikt og kunnskap jeg har akkurat nå. Ved å dele tankene mine, ved å være tydelig på hva jeg tror og tenker, så gir jeg andre muligheten til å gi meg gaven korreksjon. Viser det seg at noe jeg tror og tenker er feil, at jeg har betraktet en problemstilling fra gal vinkel eller at jeg er forutinntatt, blir jeg gjennom korreksjon gitt muligheten til læring og personlig vekst. Når jeg vet bedre gis jeg sjansen til å handle bedre.

Det er ikke farlig å ta feil. Det er ikke farlig å tråkke i salaten en gang i blant. Det eneste vi risikerer er litt følelsemessig ubehag. Og det tåler vi.

Silence is violence. ~Ukjent

Ved å tie er vi passivt med på å opprettholde et system som undertrykker og setter andres (psykiske og fysiske) helse og liv i fare på daglig basis, verden over, fordi vi ikke tør å risikere bittelitt ved å stå opp for dem som trenger oss. Det vi risikerer ved å si i fra er forsvinnende lite i forhold til hva alle som utsettes for rasisme må tåle hver eneste dag. I ‘beste’ fall fører rasisme til livslange traumer hos dem som utsettes for det, i verste fall fører rasisme til drap. Og det er ikke bare i USA mennesker har blitt drept med rasisme som årsak. Det skjer over hele verden, også her hos oss.

Ikke glem:
Arve Beheim Karlsen (Født 4. august 1981 – drept 17 år gammel)
(Flere artikler om drapet, fra NRK’s arkiv).

Benjamin Hermansen (Født 29. mai 1985 – drept 26. januar 2001, 15 år gammel)
(Flere artikler om drapet, fra NRK’s arkiv)

Johanne Zhangjia Ihle-Hansen (Drept 17 år gammel)
(Artikkel om drapet, fra NRK)

Eugene Ejike Obiora (Født 25. februar 1958, drept 7. september 2006, 48 år gammel)
(Artikkel om drapet, fra VG)

De 77 menneskene som ble drept i et høyreekstremt terroristangrep 22. juli 2011
(Informasjon om terrorangrepet, fra nettsiden til 22. juli-senteret)

I tillegg har vi nordmenns og/eller Den Norske Stats historiske behandling av samer, kvener, jøder, romfolk og tatere. La oss heller ikke overse hvordan muslimer blir omtalt og behandlet av enkelte i nåtid. Det samme gjelder romfolk.

La oss være modige.
La oss risikere noe for alle dem som trenger oss.
La oss akseptere det felles ansvaret vi alle har for verden og hverandre.
La oss bruke stemmene og hjertene våre til en felles innsats mot alle former for urettferdighet, menneskefiendtlighet og hat. Vi fortjener det av oss selv. Og verden fortjener det av oss.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..