«Reklame»: Forbrukertilsynet krever at innlegg om bøker mottatt som anmeldereksemplar fra forlag merkes som «reklame». Mine innlegg om bøker er en kritisk vurdering av verket og en skildring av leseopplevelsen. Jeg mottar ingen økonomisk godtgjørelse for mine anmeldelser. Personlig integritet er viktig for meg. Mine anmeldelser er alltid ærlige og upåvirket av at bok er mottat som anmeldereksemplar. Les mer HER.»
Bokas tittel og forfatter
«Lysende kollektiv» av Andrés Barba.
Bokas særtrekk og handling
«Lysende kollektiv» er en mørk og intelligent samtidsroman, med ubehagelige, dystopiske trekk.
Jegpersonen flytter til den lille subtropiske byen San Cristóbal, sammen med sin kone, som opprinnelig er fra stedet. Ikke lenge etter dukker det opp en gruppe skitne tiggerbarn i byen. Ingen vet hvor de kommer fra eller hvor de blir av når mørket faller på. Barna holder seg for seg selv, snakker et uforståelig språk og begår småkriminelle handlinger. En dag skjer det utenkelige og skremmende; et av barna angriper to voksne med kniv. Ingen føler seg trygge lenger.
Tjue år etter forsøker jegpersonen å skrive historien om hva som egentlig skjedde, med håp om å forstå hvordan alt kunne gå så galt.
Utvalgt sitat fra boka
«I likhet med Tartini på vertshuset sitt, fikk også jeg besøk: I min drøm kom tre jenter lik moirer mot meg og klorte øynene ut på meg med sine små hender. Jeg kjente ingen fysisk smerte, reagerte ikke i det hele tatt, men da drømmen fortsatte, var jeg blitt blind, og jeg lyttet til stemmene deres. De sang og moret seg i nærheten. Mørket var ikke lenger truende, men begynte å kjennes behagelig. Jeg følte en uforklarlig fred, som om noe i dem – eller kanskje i meg selv – endelig hadde fritatt meg for å løse et problem jeg gruet meg til. Av en eller annen grunn var det ekstremt lystbetont ikke lenger å være tvunget til å se, og jeg hyllet meg inn i den drømmen som i et varmt og mykt pledd. Men så kom jentene bort til meg og strøk meg kjærlig over hodet. Flyktige, barnslige kjærtegn.
«Du må se,» sa de.
Og jeg åpnet øynene.»
Min vurdering
Denne våren og sommeren har jeg hatt skikkelig leseflaks. Eller kanskje gode leseinstinkter. Jeg har ihvertfall valgt ut og lest usedvanlig gode bøker. «Lysende kollektiv» er en av dem. Denne romanen klatrer opp på min topp 5 liste over de beste bøkene jeg har lest i mitt liv.
Jeg tror aldri jeg har opplevd å komme til slutten av første kapittel i ei bok før, og få samme graden av gåsehud og intense innsikter som etter å ha lest en lang, alldeles glimrende roman. Men slik var det for meg når jeg leste «Lysende kollektiv». Ja, slik var det faktisk på slutten av nesten hvert eneste kapittel boka igjennom. Barba skriver så presist, så innsiktsfullt og med en lyrisk nerve som gjør leseopplevelsen til en sann nytelse. Jeg er dønn imponert!
Vi kommer ikke utenom William Golding og klassikeren «Fluenes Herre» når vi skal snakke om denne boka. De har mye til felles disse to bøkene, men de er likevel forskjellige. Begge stiller spørsmål rundt hva som former et menneske, med utgangspunkt i barn og barndom. Er det arv eller miljø som er den viktigste faktoren? Blir barn inspirert til hardhet, blodtørstighet og manglende empati, eller er det medfødt?
I «Fluenes herre» er barna isolert på en øde øy. Det som skjer, skjer uten at voksne er tilstede og kan gripe inn. I «Lysende kollektiv» derimot, er barna midt blant oss, slik barn jo er. Det er voksne tilstede hele tiden. Likevel inntreffer det utenkelige.
Dette er et tungt og mørkt tema som inviterer oss til å se både oss selv og andre i et litt annet lys enn vanlig. Vi blir invitert til å se alt vi ikke vil se, og også invitert med på en selvransakelsesreise mens vi leser, noe som kanskje ikke passer alle – eller, det passer alle, men det er nok ikke alle som er like begeistret for en slik reise.
Og Barba lar det ikke bare bli med denne ene utfordringen. Han konfronterer oss også med hvordan vi møter våre medmennesker – her noen av de mest sårbare i vårt samfunn – barn og fattige (tiggere).
Det har jo vært mye rabalder rundt om tigging skal være lov eller ikke de seneste årene. Mange synes det er ubehagelig å se tiggere på hvert gatehjørne og vil helst ha seg frabedt å bli konfrontert med skyggesidene i samfunnet på daglig basis. Det ligger noe egoistisk og kaldt over dette. Samfunnet er ikke en løsrevet entitet som eksisterer utenfor oss. Det er vi som er samfunnet, og derfor blir samfunnets skyggesider våre skyggesider. Barba henter disse frem i lyset, insisterer på at vi skal se dem og erkjenne dem – lar oss ikke slippe unna med unnvikende mumling eller kald avvisning.
Barna i «Lysende kollektiv» er en gåte, men likevel ikke en så stor gåte at noen forsøker å løse den. Barna sitter på gatehjørner og parkbenker, skitne, storøyde, og selger småting til forbipasserende. Gjør det tiggere skal, så ingen stiller for mange spørsmål og ingen bryr seg. La det synke inn: Ingen bryr seg. Om barn. Og om noen bryr seg, så bryr de seg ikke nok til å gjøre noe. Det er en passiv empati. Vi forteller oss selv at vi er bekymret for barna, vi kjøper en liten ting av dem i ny og ne for å føle oss snille – men ingen gjør noe av større verdi. Ingen endrer tilværelsen til disse barna. Ingen inkluderer dem.
Her kan vi jo trekke paralleller videre fra tigging og generell fattigdom, til flyktninger. Det Barba skriver om hvordan disse tiggerbarna blir møtt og behandlet gjelder for hvordan flyktningbarn blir møtt og behandlet også. Samtidspolitikken er et lysende bevis på dette.
Og Barba gir seg ikke der. Forfatteren hinter også til hvordan vi behandler andre basert på om vi ser dem som ‘en av oss’, eller ‘en av dem’. Saken er, og det fremhever Barba også, at det finnes ingen ‘dem’. ‘Dem’ er en illusjon, en illusjon som bysser oss inn i en rosa boble av ansvarsfraskrivelse og hjerteløshet. Her finnes bare oss, vi. Ingen andre. Vi tilhører hverandre alle sammen.
Jeg ser en parallell mellom hvordan jegpersonen i romanen forteller historien om barna og deres skjebne, og hvordan barna selv fremsto når de utførte den sjokkerende handlingen som forandret alt (knivstikkingen). Distansert. Det er noe ubehagelig uberørt over både barna og de voksne i denne historien – men barna har ihvertfall en grad av uskyld ved seg i tillegg, noe som får oss til å tenke at de ikke er store nok til å innse en rekkevidde av det de gjør. Det kan vi ikke si om voksne. Så kanskje konklusjonen er at barn observerer og kopierer oss. At vi kan speile oss i barna. De er som vi er. Liker vi ikke den oppvoksende generasjonens oppførsel og handlinger, så bør vi ta en titt på oss selv. Det er vi som er rollemodellene.
Språket i denne boka er hjerteskjærende presist og vakkert, noe som er med på å fremheve mørket og smerten i historien. Forfatteren er en lyrisk ordsmed skriver seg langt inn i bevisstheten og sjela til leseren.
«Lysende kollektiv» er et praktverk av en bok. Hvert kapittel er som å bivåne noe stort, noe av global viktighet. Så nydelig og grusomt og lysende godt skrevet at det gjør vondt langt inn i margen. Boka river deg i fillebiter og bygger deg opp igjen mens du leser. Det er som om forfatteren dissekerer leseren, bringer vonde, grusomme og vakre ting frem i lyset underveis i leseprosessen. Fellesmenneskelige ting, alt det som binder oss sammen til en enhet, alt som gjør oss alle likere enn vi liker å innrømme. Når siste side er lest – om du er åpen for det og om du er heldig – står du igjen som en langt mer reflektert person. Denne boka får deg til å ‘level up’ som menneske – hvis du er klar for det.
For en makeløs fantastisk leseopplevelse. Jeg sier det rett ut: Herregud, som jeg elsker denne boka!
Fakta
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget.
Forlag: Gyldendal.
ISBN: 9788205515185
Originaltittel: República Luminosa.
Oversetter: Knut Ofstad.
Utgivelsesår: 2020.
Sideantall: 176
SanseNomaden 