Mary Edmonia Lewis ble født i Greenbush, New York, USA, i 1844. Faren var en fri afroamerikaner og moren tilhørte det uramerikanske stammefolket Chippewa. Edmonia ble tidlig foreldreløs, og morens nomadiske familie tok seg av henne. De ga henne navnet «Wildfire».
Edmonias bror betalte for hennes utdannelse og støttet henne i å søke seg inn på Oberlin College i Ohio i 1859. Utdannelsen ble kort. I 1863 ble hun anklaget for å ha forsøkt å forgifte to av sine hvite medstudenter. Edmonia ble frifunnet, men i kaoset som fulgte rettens avgjørelse ble hun brutalt overfalt av en hvit opprørsgruppe som ikke ønsket at svarte skulle gå på samme skole, og få utdannelse, som hvite.
Broren fortsatte å støtte henne, og med hans hjelp flyttet hun til Boston og begynte som elev hos billedhuggeren Edward Brackett.
Edmonia startet sin kunsteriske karriere med å lage byster av kjente amerikanske «abolitionists» (menn som støttet og jobbet for avskaffelsen av slaveriet). Pengene hun tjente på salget av kunsten sin brukte hun på sin første reise til Europa i 1865.
I thought I knew everything when I came to Rome, but I soon found I had everything to learn.
~Edmonia Lewis
London, Paris og Firenze ble besøkt før hun til slutt slo seg ned i Roma. Der møtte hun flere andre skulptører, som alle hadde valgt seg den italienske hovedstaden som bosted og inspirasjonskilde fordi den hvite marmoren hadde ord på seg for å være den beste i verden, og fordi italienske steinhuggere var usedvanlig dyktige. På denne tiden var det vanlig at skulptører kun laget en liten modell av skulpturene sine, for deretter å hyre inn steinhuggere som kunne lage dem i stor størrelse.
Edmonia skilte seg ut fra sine billedhuggerkollegaer på flere måter. For det første var hun svart, for det andre var hun kvinne og for det tredje hadde hun ikke økonomiske midler til å leie inn steinhuggere til alle prosjektene sine. Hun gjorde derfor hele arbeidet selv, fra skisser, via små modeller av skulpturene, til de ferdighuggede marmorskulpturene i full størrelse. Hun skaffet seg kompetanse i alle ledd og utviklet seg til å bli en særdeles dyktig billedhugger.
Det er lett å se at Edmonia både hadde talent og at hun var hartdarbeidende. Skulpturene hennes er vakre og uttrykksfulle. De måler seg enkelt med de mest kjente verk fra kunsthistorien. Så hvorfor er hun ikke nevnt i den?
Edmonia var kjent i sin samtid, i skulptørkretser. Mest sannsynlig fordi hun stakk seg ut på flere måter, men forhåpentligvis også fordi hun var særs dyktig. Verkene hennes har fått plass på kunstmuseum i moderne tid, og hun er lett å finne om man googler navnet hennes i dag. Men likevel er det først nå, fordi jeg jobber med dette bloggprosjektet, at jeg har oppdaget henne.
Basert på hennes dyktighet burde jeg ha hørt om henne før, for jeg har studert kunsthistorie. Men jeg kan ikke huske å ha sett hverken henne eller kunsten hennes nevnt i lærebøkene.
Svaret på hvorfor Edmonia Lewis og hennes kunst er unndratt den offisielle kunsthistorien er todelt: Hun var svart og hun var kvinne. Kunsthistorien (ja, historien generelt) er dominert av vestlige, hvite menn. Alle andre er unntak som bekrefter regelen. Dette har gitt, og gir, et svært feilaktig og skjevt bilde av verden og virkeligheten. Vi får ubevisst inntrykk av at de eneste som utretter noe av verdi, de eneste som er dyktige nok til å bli nevnt i historisk sammenheng, er hvite (og da spesielt hvite menn). Dette er en av de historiske grunntrådene som danner den holdningsveven vi kjenner som «White supremacy» («hvit overlegenhet»). En vond og usunn vrangforestilling som trenger og avvikles. Helst i går.
Edmonia kjente på annerledesheten hele livet. Å være svart kvinne gjorde kampen for å lykkes så mye hardere:
It was hard work though, but with color and sex against me, I have achieved success. That is what I tell my people whenever I meet them, that they must not be discouraged, but work ahead until the world is bound to respect them for what they have accomplished.
~Edmonia Lewis
Tross motgangen opplevde Edmonia suksess i sin samtid, blant kollegaer og likesinnede. Og hun brukte sin suksess som et redskap for å inspirere og oppmuntre andre kvinner og menn av farge (både afroamerikanere og urfolk) til å tro på seg selv, tro på drømmen og tro på en bedre verden.
Hun oppmuntret til aktiv innsats. Hvis verden ikke vil respektere deg, så tving den til å gjøre det. Bli så dyktig på det du gjør, på det du elsker å gjøre, at ingen kan overse deg. Sørg for at kompetansen og kyndigheten din er så sterk at «handikappene» dine ikke lenger teller.
Edmonia Lewis la sin kreative gnist i skulpturene sine. Marmor tåler mye, også tidens tann. Selv om Edmonia lenge ble oversett til fordel for hvite, mannlige skulptører har hennes kunst overlevd. Den har inntatt kunstinstitusjoner og vinner stadig nye beundrere.
Gnisten har ulmet, falmet, for så sakte å vokse seg sterkere igjen. Nå har den funnet sin form, en flamme, trygg og sterk. Nå brenner den hennes historie inn i vår samtid og belyser samtidig fortiden. Ilden røyker ut en plass i historien, så ei som har fortjent sin plass der endelig kan innta den.
Wildfire, ilden din lyser ennå.
Hvis du vil lese mer om Edmonia kan du sjekke ut boken «Edmonia Lewis: Wildfire in marble» av Rinna Evelyn Wolfe.
SanseNomaden 