Guder og Gudinner, Naturspiritualitet

Guden: Hvem og hva er Han?

Den Hornede Guden i en av Hans mange former; Kronhjorten. Kilde: Pixabay.

Guden fødes

”Diana var den første skapte før alt annet ble til; i Henne fantes alle ting; det første Mørket var Hun og Hun delte seg selv; til Lys og Mørke ble Hun. Lucifer, Hennes bror og sønn, Hennes selv og Hennes andre halvdel, var Lyset.”

Charles G. Leland

De fleste skapelsesberetninger forteller om det feminine mørket som føder det maskuline lyset. Gudinnen, det opprinnelige, gir oss en Bror og en Far, født av sitt uendelige vesen som rommer alt, både maskulint og feminint. Gudinnen inneholder og bærer frem det maskuline – og Guden inneholder Henne, Moren, det feminine. Dette konseptet finner vi gjengitt i det kjente Yin Yang-symbolet.

Den første gudeskikkelsen vi kjenner til er Den Hornede Guden – naturens, dyrenes og jaktens Herre. Det finnes vakre skildringer av Ham dypt inne i grotter og på gjenstander som skriver seg fra istid, steinalder og bronsealder. En av de mest berømte avbildninger av Den Hornede Guden finnes på Gundestrupkjelen, som ble funnet i ei myr i Danmark. Man mener at dette forestiller den keltiske og galliske Cernunnos, Guden med hjortehornene, som regjerer over den ville naturens fruktbarhet og alle dyr som ferdes fritt i skog og mark. En ren britisk utgave av den samme Guden kalles Herne. Dette navnet mener man kommer fra den lyden hinden/hunnhjorten lager når hun kaller på hannen under brunsten – Hh-errrn!

Det er ikke bare hjorten som har lånt sine horn til Guden og andre guddommelige maskuline skikkelser. I det mytiske, greske vesenet Minotauros, mannen med oksehodet, finner vi oksen representert. Flere guder har også hatt evnen å kunne endre form og bli til forskjellige dyr. Den greske guden Zevs forvandlet seg flere ganger til dyr, bl.a. en okse. På Kreta fantes en egen kult som tilba nettopp oksen. Den representerte guddommelige potens, fruktbarhet og vekst. Vår egen norrøne Odin kunne også kunsten å endre form – mytene forteller at han ved en anledning gjorde seg om til en hesten Svadilfare, gjorde ei hoppe (Loke i dyreskikkelse) svanger og ble far til den åttebente hingsten Sleipner.

Geiter er også populære, guddommelige dyr. Vi finner guder med geitehorn i både gresk mytologi, Pan, og romersk mytologi, Faunus. Begge regnes som ledere for en gruppe naturvesener som også har trekk fra nettopp geitene – satyrene og faunene. Disse livlige, ville og vellystige figurene har overkropp og hode som et menneske, geitebein, klover og geitehorn.

Guder med trekk fra dyr finnes det mange av. De mest kjente av disse finner vi i egyptisk mytologi – f.eks. Horus med falkehodet, Anubis med sjakalhodet og Thoth med ibishodet. Man mener at dette er en overlevning fra tidlige sjamanistiske kulturer, der åndelige dyrehjelpere og dyrs kraft var sentral og ikke minst regnet som guddommelig.

Skikkelser fra det gamle testamentet, som patriarken Moses, har også i tidlige tider blitt portrettert med horn. En av de mest kjente avbildningene av Moses med horn, en skulptur, er laget av den berømte renessansekunstneren Michelangelo. Hornene, som strekker seg stolt mot himmelen og den glødende solen, symboliserer utvidet oppfattelsesevne, en forbindelse av menneskets opphøyde intellekt med naturens intuisjon og instinkt, samt en forbindelse av himmel og jord, menneske og Gud.

De djevelske assosiasjoner vi gjerne har til horn i dag kom med kristendommens fremvekst og styrkede innflytelse. De førkristne gudene ble detronisert og demonisert for at den nye religionen skulle vinne tilhengere. Alle attributter tilknyttet de gamle gudene ble koblet til det vi i dag gjenkjenner som demoner, djevler og onde makter.

Den mektige Krigsguden. Kilde: Pixabay.

Guden lever
Da menneskene begynte å dyrke jorden og skaffe seg land, steg en ny gud frem – vegetasjonens og vekstens Gud. Han fantes i frøene, i spirer og knopper, i blomstring og i frukt, grønnsaker og korn. Frøene var Hans sæd og jorden var Gudinnen som tok i mot Ham og bar Ham frem mot manifestasjon. Denne Guden er Gudinnens Elsker, Han som befrukter Henne og gjør sin egen gjenfødsel mulig. Han fødtes vært år i plantesesongen og døde igjen under innhøstningen, for på nytt å bli gjenfødt neste vår av Gudinnen. I mange kulturer ble det laget figurer av Ham hver høst, dukker av korn, som skulle sikre fruktbarhet i årets kalde og utfordrende måneder. Korndukken ble ofte brent hver vår, når Guden selv steg frem i form av nye blomsterknopper og skudd på trærne. Ved Hans sedvanlige død ved innhøstningen laget man en ny dukke, en ny representant for Guden, som skulle beskytte folk og fe med sitt nærvær gjennom den harde vinteren. Hans navn er mange. Noen av disse er Baal (canaanittisk), Tammuz (assyrisk og babylonsk) og Adoni/Adonis (fønikisk og gresk).

Fra skapelsesberetningene, der mørket føder lyset, har en av de mest kjente gudetypene oppstått – nemlig Solguden. Han er en Bror og naturlig forlengelse av Guden for vegetasjon – det finnes ingen vekst uten lys og varme. Vi finner igjen guder for solen, lyset og dagen i nesten alle kulturer og tradisjoner. Disse gudene er ofte unge og potente, fylt av kraft, livsgnist og seierssikkerhet. Hans nærende varme og penetrerende stråler gjør jorden, Gudinnen, svanger og skjenker oss fruktbare avlinger og føde. Solguden og Jordgudinnen opprettholder sammen liv og sørger for at menneskebarna har det de trenger. Vi kjenner Ham som egyptiske Ra, greske Helios, greske og romerske Apollo(n), romerske Lucifer, hinduistiske Surya og våre egne norrøne Balder, Dag (dagen) og Delling (morgenrøden/soloppgangen). Den Lucifer som nevnes her må ikke forveksles med navnebroren fra Bibelen. Den romerske lysets Gud er ingen fallen engel, ingen djevel og ingen ond kraft.

Mennesket slo seg ned på et fast sted, bygde seg hus som ble til landsbyer, som ble til bystater, som ble til land. De kjøpte og eide jord og dyrket landet. Tanker om hva som var mitt og hva som var ditt fikk i større grad innpass i menneskets bevissthet. Guden fikk en ny Bror, den mektige Krigsguden. Han beskyttet landet og angrep alt som ble oppfattet som fiender. Krigeren holdt en vernende hånd om sin eldre Bror, Vegetasjonens Gud, kunne mange av knepene til den urgamle Jaktens Herre og strakk seg seiersikkert mot Solen for å ikle seg dens krefter. Han er den greske Ares, den romerske Mars, den norrøne Tyr, den hinduistiske Indra og den nigerianske, og senere brasilianske, voodooguden Ogun.

Krigsguden trengte våpen – sverd, kniver, spyd og skjold – og menneskene trengte redskaper for å kunne arbeide med jorda. Guder for håndverk, ild og smiekunst ble født og fylte et guddommelig og menneskelig behov. En av de mest kjente av disse er nok den greske Hefaistos, romernes Vulcanus. Hefaistos hadde kyklopene som hjelpere, helt til guden Apollon drepte dem. Sammen hadde de dyktige smedene smidd Gudekongen Zevs’ tordenkile, Havguden Poseidons fork og Dødsguden Hades’ usynlighetshjelm. I norrøn mytologi var det dvergene og svartalvene som var dyktige smeder og håndverkere. De smidde våpen og smykker til gudene og gudinnene i grotter og haller dypt under jorden. En av de mest berømte av de norrøne smedene var Volund, som i syv år var gift med den vakre Valkyrien Hervor. En annen er dvergen Berling, som sammen med tre andre, smidde Frøyas berømte brystsmykke, Brisingamén. I hinduismen finner vi en kombinert Solgud og gud for smiekunst som heter Tvashtri. Han smidde tordenkilen til Krigsguden Indra og det vakre begeret som innholdt et stoff som gjorde gudene udødelige, nemlig ambrosia.

Etter år som ung, befruktende og vilter, ble Guden også voksen. Han fikk langt, hvitt skjegg og verdighet og satte seg på tronen for å regjere over de andre gudene og gudinnene – og kanskje også for å hvile. Ettersom patriarkatet vokste frem fikk Guden en større og mer kompleks rolle enn tidligere. Han var ikke lenger Gudinnens Sønn og Elsker – men eksisterte i kraft av seg selv som allmektig Far, rettferdig Konge og vis Leder. Han ble etter hvert totalt atskilt fra sin Elskede, fra Kilden til Hans liv – Gudinnen – og regjerte i tusener av år i ensom majestet. Han finnes i alle verdenshjørner og hans navn er blant andre Zevs (gresk), Jupiter (romersk), Odin (norrøn), Dagdha (keltisk), Ahura Mazda (zoroastrisk) og senere også Gud (jødedom/kristendom) og Allah (Islam).

Dødens og visdommens Gud. Kilde: Pixabay.

Guden dør
Gudens liv er syklisk – Han fødes av Gudinnen, lever i gjensidig samspill med Henne, slukes av Henne for så å fødes på ny. Å dø er en så stor og viktig del av Gudens vesen og funksjon at de fleste religiøse tradisjoner har en Gud for nettopp Døden og Underverdenen. Selv i den ”unge og moderne” kristendommen finner vi denne gudeskikkelsen, i Jesus – Gud i en menneskekropp, som ofres og dør for igjen å kunne gjenfødes/stige opp fra de døde.

Den tradisjonelle Dødsguden er gjerne mørk og alvorlig, vis og rettferdig. Han deler ut straff eller belønning der det er fortjent. Dødsgudene sitter på dyp viten om alt som har skjedd og skjer, for å kunne avgi en rettferdig dom. De samarbeider nært med den trefoldige skjebnegudinnen og har ofte usedvanlige evner som virker både forlokkende og skremmende. Selv om de mottar sjelene til de avdøde, kan de også skjenke sjelen en kropp og gi den nytt liv. Det finnes utallige myter, fra forskjellige religiøse tradisjoner og mytologier, som forteller om mennesker og helter som har reist til Underverdenen for å hente hjem en av sine kjære avdøde. En av de mest kjente av disse historiene handler om den greske lyrespilleren Orfeus og hans elskede, den skjønne Evrydike.

En annen kjent historie, som finnes i flere utgaver, er den vakre teksten kjent som Gudinnens nedstigning (The Descent of the Goddess). Dette er en gammel tekst som også er hellig i dagens nypaganistiske bevegelser og den beskriver hvordan Gudinnen mister sin Elsker til døden. Hun sørger så dypt over Ham at hun bestemmer seg for å reise til Underverdenen og hente Ham tilbake. I noen varianter av denne historien møter Hun Dødsguden der nede – en slags mørk og utfordrende utgave av Hennes Elsker, den unge fruktbare Guden. I andre versjoner er det Underverdenens Dronning Gudinnen stilles ansikt til ansikt med – Hennes egen søster og mørke speilbilde. I Assyria og Babylonia var denne Gudinnen kjent som Ishtar, Hennes elsker var Fruktbarhetsguden Tammuz og Underverdenens Dronning var Ishtars søster, den mørke Gudinnen Ereshkigal. Hos sumererne var Gudinnens navn Inanna og Hennes elsker het Dumuzi. Underverdenens Herre, den mørke Dødsguden, het Nerghal. Han var gift med Inannas søster.

Disse historiene viser oss at Gudinnen er hos Ham, Guden, også i døden. Hun regjerer over den skyggefulle Underverdenen sammen med Ham og minner Ham mildt om den gjenfødselen og fornyelsen som venter Ham – gjennom Henne. Hun gir smil til Hans dype alvor, lys til Hans skygger og skaper nytt liv av Hans død. Vi kjenner dem som greske Hades og Persephone, romerske Pluto og Proserpina samt egyptiske Osiris og Isis.

Mange Dødsguder er i tillegg guder for visdom, hellige budskap, magi og kommunikasjon, eller de har slike guder som nære hjelpere. Disse hjelperne fungerer gjerne som budbringere fra de dødes rike til de levendes, fra himmel til jord eller fra gudenes verden til menneskenes. De har ofte evnen til å endre form til dyr og budskapene de gir må tolkes av et medium/prest/prestinne med spesielle evner eller tilknytning til akkurat den guddommen. Denne guden er kjent som Merkur/Hermes (romersk/gresk), Thoth, (egyptisk) og til dels også Ea (assyrisk og babylonsk).

En stor del av menneskene finner det å skulle dø skremmende. Døden er en mørk og vond skikkelse som virker mer negativ enn oppmuntrende. Guden formildner dette mørket med sin rettferdighet og visdom, med sine løfter om fruktbarhet og nytt liv. I døden er Han en farsskikkelse for oss, en beskytter og veileder som viser oss veien til Henne og Hennes altomfavnende, evige nærhet. Han kan fjerne all angst, all redsel for å gi slipp på livet og deretter lære oss å godta døden, som midlertidig og nødvendig, i den lange reisen fra liv til liv. Guden fødes, lever og dør – som oss – og tråkker opp stien for oss der vi alle er nødt til å gå.

Gudinnen og Guden. Kilde: Pixabay.

Guden gjenfødes
Gjennom dagens paganistiske trosretninger har Guden igjen blitt gjenfødt. Han får lov til å være barn igjen, til å leke under solen, til å være det gledesbringende Solbarnet som skjenker håp og milde energier. Han får lov til å vokse opp i ly av Henne, finne tilbake til Hennes favn og der gjenoppdage sin rike, ubundne maskulinitet og sin enorme evne til kjærlighet og beskyttelse. Han har vunnet tilbake sin lekenhet, sin ungdom, sitt ville utemmede vesen, sin potente fruktbarhet og, ikke minst, sin ledsager i Livet og Døden – Gudinnen. Etter årtusener atskilt fra sin overflodsnatur, sin elskede og sin Mor, har Han endelig kommet hjem. Guden har gjenfunnet sin Gudinne – og gjennom Henne funnet tilbake til seg selv.

Jeg har også skrevet en tilsvarende artikkel om Gudinnen, den finner du HER. 🙂

Kilde til det innledende sitatet:
Aradia: The Gospel of the Witches, Charles G. Leland

(Artikkel skrevet av undertegnede i 2007, som har stått på trykk i bladene Innsikten og Zodiak)

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..