Det blir et litt annerledes innlegg denne uka. Et mer personlig og funderende innlegg, som begynner på et sted som har lite med temaet å gjøre, men som ender opp på et sted som definitivt handler om rasisme og hvordan vi behandler våre medmennesker. Jeg skal forsøke å komme raskt frem til sakens kjerne, men kan ikke love det helt sikkert. Når jeg først begynner å filosofere og skrive fritt, så hender det at jeg har vondt for å fatte meg i korthet. 😉
Som dere sikkert har fått med dere, så er jeg kunstner. På 90-tallet en gang kjøpte jeg en bok som heter «The Artist’s Way», skrevet av Julia Cameron. Den handler hovedsaklig om hvordan man som kunstner kan møte og jobbe seg igjennom kreative blokkeringer. Jeg husker spesielt en av øvelsene. Den heter «Morgensider» og går ut på å sette seg ned å skrive tre sider hver eneste morgen. Man kan gå på do og lage seg en kopp kaffe eller te først, men unngå å sjekke mobil, mail osv, før man setter seg ned å skriver. Tanken er å logge inn på seg selv før man logger seg inn på verden der ute.
Jeg husker godt hvordan det var å teste denne øvelsen for noe over 20 år siden. Det fungerte bare ikke. Jeg opplevde å ikke få det til. Jeg var antageligvis for ung og på feil sted i livet.
Det siste året eller så har jeg stadig blitt påminnet disse morgensidene, gjennom ei venninne, Stella (som bl.a. er strikkedesigner under navnet Stella Charming). Hun skriver morgensider hver morgen, og skryter stadig av hvor fantastisk givende det er å sette av tid til å komme i kontakt med seg selv, og kjenne på hvordan man faktisk har det, hver morgen.
Så, ja, jeg har testet morgensider igjen. Jeg begynte å legge morgensideskrivingen inn i morgenrutinene mine for knappe to uker siden – og elsker det. Jeg har visst blitt gammel nok og er tydeligvis på helt rett sted i livet nå. Skrivingen går som oftest helt av seg selv, jeg har noe å skrive hver morgen, jeg får stadig viktige innsikter og kjenner i det hele tatt på en deilig flyt når jeg skriver.
Mye rare og rarere temaer dukker opp når jeg skriver morgensider. Jeg får kontakt med følelser jeg ikke har vært meg bevisst, tankesurr som har stått på i dagesvis uten at jeg har trykket på avknappen, bekymringer, gammel bagasje, tanker om andre, tanker om verden, holdninger jeg har til meg selv… I det hele tatt. Alt mulig får muligheten til å bli sett, erkjent og gitt slipp på underveis i morgensideskrivingen. Det er forløsende arbeid.
Jeg antar at en viktig grunn til denne gode flyten og følelsen av at morgensider endelig fungerer for meg, er at jeg er midt i en terapiprosess med psykolog. Jeg har trent på å kjenne på følelser og få tak i meg selv i omtrent et år nå. Morgensidene passer utmerket inn som et supplement til terapien. Jeg har alltid et godt tema å ta med meg til hver nye time med terapeut.
Men for, endelig, å nærme meg det egentlige temaet for dagens post: For noen dager siden ble jeg sittende å drøfte begrepet «et dårlig menneske» på morgensidene mine. Vi har alle hørt begrepet, og jeg er sikker på at alle definerer «et dårlig menneske» på sin måte. For meg så har et dårlig menneske lenge vært meg selv. Ja, du leste riktig. Jeg sliter blant annet med traumer og en måte mine traumer kan komme til uttrykk på er at jeg føler at jeg er et dårlig menneske om jeg ikke er der for andre hele tiden, ikke ofrer meg selv 100% for andre. Gjennom morgensidene har jeg kommet frem til at jeg virkelig ikke er et dårlig menneske, ihvertfall ikke noe verre enn de fleste andre. Folk er som oftest allrighte.
Men alt har unntak. Og det er noen mennesker jeg kan si at jeg synes er dårlige mennesker. Ja, jeg innrømmer det. Et lysende eksempel er folk som med vitende og vilje er motbydelige mot dyr. Dyreplagere er for meg skikkelig motbydelige mennesker. Jeg tror det er fordi det ikke er formildende omstendigheter rundt det å være dyreplager. Det er ingen som er dyreplager fordi de bare ikke visste bedre. Folk som plager dyr vet godt hva de gjør, de går inn for å påføre smerte og trives med det de gjør når de gjør det. Som sagt, motbydelig.
Også har vi mennesker som er motbydelige mot andre mennesker. Deriblant rasister (nazister/fascister). Men her mener jeg det finnes to forskjellige grupperinger. Folk som virkelig er rasister og folk som sier rasistiske ting uten helt å vite hva de faktisk sier. Et skille i graden av kunnskap rett og slett.
Noen er oppvokst i familier, miljøer og/eller har en omgangskrets hvor rasistiske utsagn er alminnelige. Ingen stiller spørsmål ved dem eller ser noe kjipt eller ondsinnet i det fordi «det bare er sånn og har alltid vært sånn». Rasismen er alminneliggjort og ingen som tilhører disse miljøene vil anse seg selv som rasistiske. Når man påpeker at det de sier er rasistisk og forklarer hvorfor, vil denne gjengen bli bestyrtet, så lei seg, ta innover seg at det de sier ikke er allright, lære noe nytt, kutte rasismen fra vokabularet og leve videre som langt mer rasismefrie mennesker – fordi de dypest sett virkelig ikke er rasister. De er ydmyke i møte med andres virkelighet, sorg og smerte, og har en innlevelsesevne som gjør at de i dypet av seg selv forstår hvorfor ting er ubehagelig for andre, hvorfor ting er rasistiske, når de får det forklart. Og derfor regulerer de seg selv. De velger å bli bedre medmennesker.
Men, så har du den gjengen som sier rasistiske ting hele tiden, vet hva de gjør, men benekter at de gjør det de gjør – eventuelt innrømmer at de gjør det de gjør, men ser ingenting galt i det. De er stolte av rasismen sin, mener den er allright og av det gode, og elsker å vifte med den så snart de får sjansen. Her er vi tilbake til dårlige mennesker.
Men jeg kjenner at jeg heller vil kalle dem mennesker som gjør en dårlig jobb som menneske, mens de er her på jorda.
Vi mennesker er ikke her for å gjøre livet så tøft og jævlig som mulig for hverandre. Vi er ikke her for å gi traumer i gave til hverandre. Livet er en utfording for alle, vi trenger ikke stein til byrden noen av oss. Vi er på jorda sammen for å hjelpe hverandre igjennom, for å gjøre veien litt lettere å gå, for å gjøre livsopplevelsen litt lysere. Gjør du det motsatte, så gjør du en jævlig dårlig jobb. Da har du misforstått poenget med å være menneske, på en jord sammen med andre mennesker, andre som deg, din store familie. For, ja, vi er forbundet alle sammen.
Som forsker og astrofysiker Neil deGrasse Tyson sier det:
We are all connected; To eachother, biologically. To the Earth, chemically. To the rest of the Universe, atomically.
Ta en titt på hvordan du utfører jobben din som menneske. Har du så langt benyttet stillingen til å se ned på, mobbe, forskjellsbehandle, trakassere, drite i folk i nød og generelt kjøre en total empatifri stil, så er det på tide med litt faglig påfyll. Oppgrader deg selv, skaff deg mer og bedre menneskelig kompetanse så du er i stand til å gjøre en bedre jobb enn den du gjør i dag. Ha litt yrkesstolthet for f*en!
SanseNomaden 