Årsprosjektet Forandringens Farge, Boktips, Litteratur, Litteraturanmeldelser, Sakprosa

Forandringens farge #14: Alt du elsker, skal brenne

«Reklame»: Forbrukertilsynet krever at innlegg om bøker mottatt som anmeldereksemplar fra forlag merkes som «reklame». Mine innlegg om bøker er en kritisk vurdering av verket og en skildring av leseopplevelsen. Jeg mottar ingen økonomisk godtgjørelse for mine anmeldelser. Personlig integritet er viktig for meg. Mine anmeldelser er alltid ærlige og upåvirket av at bok er mottat som anmeldereksemplar. Les mer HER

I dette innlegget i spalten «Forandringens farge» byr jeg på en litteraturanmeldelse. 🙂

Bokas tittel og forfatter
«Alt du elsker, skal brenne – På innsiden av den hvite nasjonalismens gjenfødelse i USA» av Vegard Tenold Aase.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei sakprosabok om oppblomstringen av høyreekstremistiske og najsonalistiske grupperinger i USA og deres vei til politisk makt.

Fofatteren tar oss med til den mørke og paranoide vrangsiden av Amerika, en parallell virkelighet preget av vrangforestillinger om at den hvite «rase» er truet, og at fienden lurer på hvert eneste gatehjørne. Det er en bok som forsøker å forstå hvor hatet kommer fra, og hva som skal til for å komme det til livs.

Utvalgt sitat fra boka
«En murstein suste forbi hodet mitt idet nazistene kom ut bak meg med klappstoler av metall over hodet. De maskerte på den andre siden av gaten kom dem stormende i møte med hevede våpen. De barket sammen med en grad av gjensidig avsky og hat som overgikk ethvert hensyn til personlig sikkerhet. Det hørtes et høyt smell da Wilson slo metallstolen sin i ansiktet på en av angriperne, som falt sammen på bakken. Kroppen hans ble ønsket velkommen av spark fra tunge støvler. Jeg løp i dekning og så Juan, den vennlige gutten fra Albany, rette et slag med en kraftig kjepp mot hodet til en tynn gutt med maske. Han hadde en tynn flange i skallen, og ansiktet var dekket av rødt og svart blod. Den maskerte gutten segnet sammen på bakken, og noen av vennene hans grep tak i ham og dro ham unna. Beina til Juan sviktet, og han snublet. Noen grep ham i skulderen og dro ham inn. Kommandant Schoep løp i dekning med ansiktet fullt av gule peppersprayflekker og tårer strømmende fra øynene. Schneider løp etter ham så fort de tykke bena hans kunne bære ham. Han var svært andpusten, men ellers uskadd. En flygende murstein gikk gjennom frontruta på bilen bak meg, og det virket som om alle bilalarmer innenfor ti mils omkrets gikk av samtidig.

(…)

Mens jeg sto der, møtte jeg blikket til et yngre partimedlem i tjueårene. Han kom bort til meg og trakk oppgitt på skuldrene.
– Forstå det den som kan, sa han.
– Hva mener du?
– Jeg fatter bare ikke hvorfor noen mennesker rett og slett ikke liker nazister, fortsatte han med oppriktig undring i stemmen mens han ristet på hodet.
– Kødder du? sa jeg. Dere er nazister.
– Ja, nettopp, sa han og ristet på hodet igjen. Jeg fatter det ikke.»

Min vurdering
Det er en god stund siden jeg leste denne boka. Lenge før denne spalten var påtenkt. Jeg er glad jeg ikke har skrevet om den før, for anmeldelsen av den passer perfekt inn i «Forandringens farge».

Forfatteren, den norske journalisten Vegard Tenold Aase, har bodd og arbeidet i USA siden 2010. Siden da har han fulgt med på og vært på innsiden av flere av USAs mest ekstreme nasjonalistmiljøer. Han har fulgt enkeltpersoner og hele grupperinger. I utgangspunktet var disse grupperingene en forholdsvis dårlig organisert understrøm i det amerikanska samfunnet, men i årene som ledet opp til og etterfulgte valget av Donald Trump som president i 2016 endret mye seg. Den rasistisk motiverte volden ble stadig mer åpenlys og preget langt flere politiske mønstringer. Medlemstallet i nasjonalistiske organisasjoner og grupperinger steg, og politikere på nasjonalt nivå, presidenten selv inkludert, ga (og fortsetter å gi) næring til de samme gruppenes frustasjoner og skakkjørte virkelighetsforståelse.

I denne boka introduserer Aase oss for bl.a. nynazister i Brooklyn, en klanskvinne i Tennesse, og sist men ikke minst en stigende stjerne i det høyreekstreme miljøet, en ung mann fra Maryland med kallenavnet «den lille føreren», som forstår seg på politisk makt og som ønsker å skape en bred koalisjon av høyreekstreme grupperinger (virkelig samle alle til en enorm, sterk, felles front) for å hjelpe dem alle til å etablere seg i offentligheten.

Like før jeg leste denne boka snakket jeg med en nabo om nettopp høyreekstremisme i USA. Min nabo påsto at klanen (Klu Klux Klan) ikke eksisterte mer, at den og andre tungt rasistisk belastede grupperinger hadde dødd ut «der borte». Jeg mente han tok feil. Og etter å ha lest denne boka kan jeg fastslå at jeg har rett. Desverre. Skulle virkelig ønske at jeg tok feil.

Klanen finnes ennå, men den er mindre enn den en gang var. Det betyr ikke at høyreekstremismen er utdøende. Det betyr at tidligere klanmedlemmer og deres etterkommere har valgt å gå andre veier og danne andre grupperinger de mener fremmer deres sak på en bedre måte, på en måte som passer samtiden og samtidspolitikken i større grad en den gamle klansvisjonen. Og nye høyreekstreme grupperinger er det mange av.

Noen er for virkelig spesielt interesserte, som den hypervoldelige gruppa Hammerskins for eksempel, der rå vold er svaret på absolutt alt, fra innvielser av nye i gruppa, via hvordan kompissamvær bør gjennomføres, til hvordan man møter meningsmotstandere. Hammerskins har også, i gjentatte tilfeller, gått løs på helt tilfeldige folk på gata, uprovosert, bare fordi de «føler for det».

Hammerskins høres kanskje skrekkinngytende ut, men deres totale motsats, velutdannede, dresskledde, politisk intelligente og bemidlede høyreekstremister er ennå skumlere. De vet å oppføre seg, de vet å utnytte nettverkene sine, de kan ordlegge seg og tåkelegge når de har behov for det, de kan betale seg ut av kniper og inn der de vil, og er i det hele tatt gode på å manipulere ganske alminnelige folk over på sin side. Det er derfor det politiske USA ser ut som det gjør nå. Høyreekstremister fra møblerte hjem vet hva de gjør, og det virker. Folk lures med, og resultatet blir et land i kaos, der ingen er trygge, maktmisbruk stadig avdekkes, og trusler og urettferdighet spres som konfetti.

Det er lett å tenke at Trump har skylda for det hele. Og, ja, han har skylda i mye. «Han er ikke riktig god», som min mormor pleide å si. Men folk har hatt høyreekstreme holdninger før Trump kom på banen, og folk vil ha det etter at han er et tilbakelagt kapittel. Trump skapte ikke den høyreekstreme bølgen som nå rir USA (og som også har begynt å fosse innover Europa), for det brune vannet var allerede der før han satte seg i presidentstolen. Men han har gjort det stuerent og trygt å være høyreekstrem. Høyreekstremister ser ikke lenger noen grunn til å skjule seg, for slik de ser det, har de Trumps beskyttelse og velsignelse. Noen av dem mener sågar at Trump egentlig er for jovial og mild, men han er det nærmeste de kommer en som representerer en politisk agenda de kan stille seg bak, så de ser på ham som «sin» president.

Det er ei opplysende, fascinerende og skremmende bok dette her. Aase tar oss lesere med inn i disse miljøene, på besøk hjemme hos flere av de sentrale og mindre sentrale figuerene i miljøene og på store høyreekstreme treff. Vi får kjennskap til tankegang, verdensforståelse, menneskesyn, bakgrunn og mål til noen av de mer visjonære i disse gruppene. Enkelte er kanskje ikke de største tenkerne, deres ideer og verdensbilde er det lett å avfeie som det tullballet det er. Men det finnes enkelte nytenkere også blant de høyreekstreme, folk med intelligens og visjoner. Det er de som er skumle. De er joviale, høflige og folklige, de får med seg folk, fordi de ikke sier de mest ekstreme tingene, fordi de kan snakke for seg. De er gode på mellommenneskelige relasjoner, hvilket står i ganske ram kontrast til det faktum at de ikke er spesielt kunnskapsrike eller innsiktsfulle når det kommer til mennesker av en annen bakgrunn, religion eller hudfarge enn dem selv.

Jeg kan skjønne at fattige hvite i USA, uten utdannelse eller særlig mange muligheter til å komme seg ut av den situasjonen de befinner seg i, kan komme i en opposisjonsrelasjon til det amerikanske samfunnet og til folk som klarer deg tilsynelatende bedre enn dem selv. Da blir alle fiender, og det er lett å havne i en vi-dere-mentalitet som igjen kan tenne et nasjonalistisk/høyreekstremt hat. Men velutdannede, bemidlede folk som er selvvalgt ignorante og hatske synes jeg det er verre å svelge. Med den første gruppen går det ihvertfall an å forsøke seg på en kunnskapsinnsprøytning og en bedring av levekår og arbeidsmuligheter. Men hva skal vi gjøre med folk som helt bevisst har valgt vekk fakta og virkelighet, for å dyrke hat og forskjellsbehandling, og for å manipulere så mange godtroende som mulig inn i en kald og menneskefiendtlig verden der empati kalles «godhetstyranni» og der det er mest applaus å høste for å ignorere trengende? Jeg finner ikke et godt svar, en god løsning. Og det gjør meg både redd og trist. Jeg vil ikke ha en slik verden og jeg synes det er vanskelig å forstå at enkelte ser ut til å foretrekke nettopp et slikt skrekksamfunn.

Boka er sterk. Den er engasjerende skrevet og gir svar på mange spørsmål om høyreekstremismens historie, vekst og mål i USA. Hvis du savner mer om hvordan høyreekstremismen påvirker i Norge kan du også ta for deg «Nynazister blant oss – På innsiden av den nye høyreekstremismen i Norge» av Harald S. Klungtveit. For, ja, nasjonalisme og høyreekstremisme er et voksende problem også i Norge, og det finnes krefter som manipulerer godtroende nordmenn til å akseptere stadig mer ekstreme holdninger også.

Les begge. Dette er noe vi alle bør sette oss inn i og skaffe oss så mye kunnskap vi bare kan om. Faktabasert kunnskap er et av de viktigste våpnene vi har mot nasjonalismens, høyreekstremismens og nynazismens vrangforestillinger.

Fakta

Journalist og forfatter Vegard Tenold Aase. Kilde: Cappelen Damm.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-59940-9
Originaltittel: Everything you love will burn
Oversetter: Morten Hansen
Utgivelsesår: 2018 (på norsk 2019)
Sideantall: 336

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..