Forandringens farge #15: Norsk-ish

Jeg har sett den nye, norske dramaserien «Norsk-ish», som ligger ute på NRK TV sine nettsider. Har du? Hvis du ikke har, bør du sette av litt tid til de åtte episodene. Jeg angrer ikke på at jeg ga den en sjanse.

Vi følger tre venner, alle norske, men flerkulturelle, i deres hverdag med jobb, familie og venner. Som NRK presenterer det, «Helin, Amrit og Fariba har stått så lenge i spagat mellom to kulturer at de har fått kronisk lyskestrekk. Heldigvis har de hverandre.»

Det jeg satte stor pris på med denne serien er at den styrer unna mange av de klassiske innvandringsklisjeene og viser et ærligere og langt mer nyansert bilde av flerkulturelle. Det er jo ikke slik at flerkulturelle er en sær og spesiell gruppe mennesker som er helt forskjellige fra resten av oss, som jeg ofte synes at det legges frem som. Flerkulturelle er helt alminnelige mennesker som møter motgang og utfordringer, og som forsøker å manøvrere gjennom livene sine så godt de kan med det utgangspunktet og de ressursene de har. Akkurat som deg og meg, og absolutt alle andre på denne planeten.

Jeg ble også glad for at serien viser at det ikke nødvendigvis er slik at alt som kan benevnes som norsk nødvendigvis er best. Det virker mange ganger som om det er en gjengs oppfatning i dette landet at bare man er mest mulig norsk, så er man bra. Men det er virkelig veldig mye som kan kalles norsk som er langt under pari, og det tror jeg det kan være greit å reflektere litt over.

Det er vel egentlig ikke så veldig viktig å henge seg opp i om vi er norske nok, eller indiske nok, eller iranske nok, eller tyrkiske nok, tenker jeg. Det viktigste er vel å gå i seg selv, og kjenne på hva som er det autentiske i en selv. Hvem er jeg som individ? Hva er mitt eget ønske for eget liv? Og så gjøre det jeg kan for å imøtegå det ønsket og å være et ærlig uttrykk for den jeg kjenner at jeg dypest sett er.

Det hadde vært så fint om vi en gang kom til det stedet hvor vi kjenner at vi ikke trenger å overbevise noen andre om at vi er norske nok (eller en annen nasjonalitet nok), at vi er feminine nok eller maskuline nok, at vi er kyske nok eller religiøse nok – og mange flere ting. Det stedet der det å være menneske er nok i seg selv. Og der det å være et allright medmenneske er et fellesmenneskelig mål. Jeg håper vi kommer dit en dag.

Og i mellomtiden kan du ta en titt på «Norsk-ish», for det er en god og tankevekkende serie om å bli slitt mellom andres mening om hvem du bør være, og hvem du selv kjenner at du er. Og også om den indre kampen mellom hvem vi forsøker å være, og hva som egentlig er vårt autentiske selv. «Norsk-ish» finner du HER.