Forandringens farge begynte som ren informasjon om urettferdighet og rasisme, og som et prosjekt for å løfte frem svarte stemmer, kunstnere, musikere og forfattere som historisk sett ikke har fått den hederen og anerkjennelsen de fortjener. Bloggprosjektet var en reaksjon på hva som skjedde i verden under og i kjølvannet av BLM-bevegelsen.
Etterhvert har prosjektet, ja, forandret seg. Det har blitt noe langt mer personlig for meg enn det var i begynnelsen. Det var forsåvidt personlig da også, men på en annen måte enn det er nå. Jeg kjente en gang Benjamin Hermansen, som ble drept av nynazister på Holmlia i januar 2001. Så Forandringens farge, med dets håp om å fremme mer toleranse og medmenneskelighet, var i aller høyeste grad personlig fra dag en. Men nå kjenner jeg at innleggene jeg ønsker å skrive ikke faller inn under informasjon på samme måte lenger, de passer bedre i hylla for personlige funderinger og refleksjon.
Jeg skriver heller ikke fast hver uke. Det var enkelt å gjøre det når det var informasjon jeg drev med. Men når innleggene i større grad kommer fra meg og ikke fra research, så må det ta den tid det trenger for innholdet og modnes før det postes. Prosjektet kommer likevel til å bli 52 innlegg langt, slik planen hele tiden har vært. Et innlegg for hver uke i et år. Men de vil ikke komme like hyppig som før.
Men ja. Til saken.
Jeg observerer (stadig faktisk) at noen mennesker tar det for gitt at andre automatisk skal bøye seg for deres meninger og ståsted. De ser ut til å tenke at deres ståsted er det eneste rette og at alle andres meninger er feil, og tilsier at de som har dem enten er dumme, kunnskapsløse eller skikkelig kjipe mennesker. De er så skarpe, så raske på tastaturet eller med tungen, pålegger andre skam med tonefall og energi. Jeg har kjent, kjenner og har vært en slik person (det kan godt hende jeg har snev av det ennå, det er ikke alltid like enkelt å se seg selv). Jeg sitter og kjenner på at jeg synes at den måten å møte andres tanker og verden på faktisk er ganske toxic.
Tilfører en slik holdning verden noe den trenger? Jeg heller i retning nei.
Hva er det verden trenger mer av? Det er det spørsmålet vi bør stille oss.
Jeg har en teori om at det verden trenger er autentiske folk. Folk som lever autentiske liv. For jeg mener at autentisk automatisk er godt. Er man autentisk, så setter man sunne grenser , man tar vare på seg selv og andre (i den rekkefølgen), man sier nei når man vil, ja når man vil, man er ærlig og lyttende. Raus, tolerant, aksepterer forskjeller og andres autentisitet, andres virkelighet.
Jeg har en tanke om at alt problematisk på jorda handler om emosjonell bagasje, smerte, frykt og dysfunksjonelle mønstre. Jeg tenker at alle faktisk trenger veiledning, i form av terapi. Vi har alle noe. Og dette noe påvirker hvordan vi ser oss selv, andre og verden.
Alle sliter med noe. Med sitt. Men alle later som om alt er greit. Som om alt er ved det normale. Som om vi er normale.
Ingenting er normalt her. Normalt er autentisk. Autentisk er normaltilstanden vår, men det er få (om noen) som lever autentiske liv. Det finnes glimt her og der, jada. Noen er nærmere en autentisk tilværelse enn andre. Men ingen på denne planeten lever 100% autentiske liv, som 100% autentiske mennesker.
Vi har skam som holder oss tilbake, vi har frykt som hindrer oss i å være ærlige, tydelige. Vi tviler på oss selv og leker glansbilde for å få den bekreftelsen vi så sårt lengter etter. Og all denne smerten vi ikke orker å kjenne på, dytter vi ned. Vi gjemmer unna og legger lokk på.
Men alt som lever i mørket lengter etter lyset. Opp og ut vil det, alt vi undertrykker og nekter å kjenne på eller se i øynene. Så istedet for direkte konfrontasjon og blikkontakt, søker det vi gjemmer i dypet av oss selv oss gjennom andre, de vi møter der ute. De blir våre speil. Måten vi reagerer på andre på er en refleksjon av hva som foregår inne i oss. Og vi frykter det vi ser. Vi vil avvise, forvise, deportere, nekte hjelp, asyl, medfølelse – slik vi også har behandlet og behandler oss selv og de delene av oss vi har blitt opplært til å skamme oss over. Og vi hater. Og vi snur ryggen til. Og vi dreper.
Jeg blir så trist når jeg tenker på dette. Noe må gjøres, tenker jeg. Men det føles som en helt uoverskuelig stor oppgave. Alt for stor for et lite menneske. Hvem hører på én?
Så tenker jeg at det kanskje er viktig å bare si alle disse tingene helt uten forventning om tilhørere. Kanskje ordene i seg selv har en egen energi eller aura, som likevel når ut og treffer på sin måte. Til rett tidspunkt. Det er ihvertfall en fin tanke.
Forandringens farge startet på et veldig mentalt sted, men nå beveger det seg ned i hjertet, kanskje på vei til sjelen. Og jeg tenker at det nok er det beste stedet å skrive et slikt prosjekt fra. Fra en sjel til de andre sjelene. For som sjel er vi alle forbundet. Som sjeler er vi autentiske.
SanseNomaden 